Ukens siste status

En kjapp tur innom bloggen for jeg tar kvelden. Jeg kan endelig si meg FERDIG med stua. Det har vært et evighetsprosjekt (føltes som det ihvertfall). Fjerne tapet og tapetlim samt grunne og male vegger så høye som 3,97m har vært en skikkelig dritt jobb. Men nå er vi endelig ferdig og uendelig takknemlig for lån av stillas. Skulle vi ha brukt stige hele veien hadde jeg kastet inn håndkle for lenge siden.

Stuen er malt i fargen sølvgran. Jeg bare elsker grønn. Så da måtte jeg ha grønn stue. Jentene måtte selvsagt få sin helt egen lekekrok, like greit ettersom alle leker havner i stuen uansett. 

Lurer på hvor gamle de blir før de begynner å leke på rommene sine? 🤔

Huset vårt er ganske kaldt så på gulvet har vi tepper for å isolere litt bedre. I vårt hus må besøkende ha med tøfler bare så det er sagt, hehe. Blir å investere i ny varmepumpe. Ellers har jeg vært litt på ryddefronten for å få litt mer orden på ting og tang. Så det ble faktisk en del ting å selge unna. Min gode nabo er så flink og rydde og selge så da blir man jo litt motivert til å ta et tak selv da. De ekstra pengene en får inn kommer jo også godt med i disse dager. Ting som bare ligger å støver ned uansett, da kan jo noen andre få glede av de. 

På helsefronten går det ikke så bra. Det er vanskelig å fokusere på å bli bedre når man er i full jobb og har to små barn. Så i morgen skal jeg til legen å høre hva mer jeg kan gjøre. Føler jeg er på randen til å bli utbrent desverre, ingen god følelse. Får liksom ikke ting til å gå rundt på jobb eller hjemme. Så nå må jeg nok sette ned foten og prioritere meg selv før det går altfor mye lengre. Tåkehjerne, dårlig hukommelse og konsentrasjon. Masse muskel og leddsmerter samt hodeverk som aldri gir seg. Kroppen sier ifra. Jeg er bare ikke noe god til å sette grenser for meg selv. Så får vi se hva som skjer!

Ønsker alle en god natt og god uke som kommer! 

- Connie -

Status depresjon

Liten oppdatering på hvordan det står til. Som nevnt tidligere har jeg alltid hatt angst så lenge jeg har levd og hatt stadig depresjon både milde, moderate og alvorlige. Med årene har lært meg å leve med det på godt og vondt. Skulle ønske at helsevesnet var flinkere til å ivareta og følge opp person som er dørlig utsatt for depresjon for å forebygge tilbakefall. 

For meg har det vanskeligste vært er stadig løfte om at «hjelp skal du få». Men få instanser er villige til å følge opp og da blir man en kasteball i systemet. Det er sårt, vanskelig og fryktelig urettferdig. 

2022 har jeg bært på min verste depresjon til nå.  Den ble scoret fra moderat til alvorlig. Jeg har scoret høyere før, men den føles tyngre fordi en skal være tilstede både på jobb og i hjemmet med barna. På slutten av dagen er ikke noe igjen til overs. Det er tungt å bære på. Men nå velger jeg å se frem, for når ingen instanser vil hjelpe må jeg bare hjelpe meg selv. Men det tar tid for man føler seg utrolig alene. Nå har jeg gått i angstring i noen måneder der samles vi en gjeng hver uke for dele erfaringer/opplevelse, men det er ingen faglig kompetanse inni bilde. Det hsr vært godt å høre andre fortelle om sin angst og hvilke strategier og erfaringer de har gjort seg. Så fant jeg tilbud om kurs i depresjon somjeg meldte meg på men det er kun undervisning og selvhjelp. Så man står utrolig alene med alle tankene, vanskene og bekymringene. Men det er det jeg får til nå. Hvis det ikke går så har jeg ihvertfall prøvd på egenhånd og prøvd å be om hjelp. Hva mer kan man gjøre? 

Men ting føles litt lettere nå. Hadde det bare fantes en mirakel kur slik at jeg kan være meg og mine barn kan få den mammaen de fortjener. 

- Connie -

1år i «nytt» gammelt hus

Allerede har vi bodd 1år i huset vårt! Husker når vi var på visning en gang høsten 2021 og jeg gikk inn i hagen og den tanke som slo meg var at her skal jeg bo. Hehe

Har alltid drømt om stor hage, det er noe jeg er vokst opp med selv og tilbrakt mange somre i. 

Huset vårt er et eldre hus fra 1967, som har blitt påbygd i flere omganger. Jeg fikk vite i etterkant at en familie med 9 barn hadde bodd her. 9 BARN! 

Vi har gjort en del vedlikeholdsarbeid, mest med hybelen som ikke var helt i stand tiltross for at den var opppusset i 2020. Mest med tanke på fukt. Da det ikke fantes noen ventiler i veggen og dermed ingen luftgjennomstrømning. Dette har vi fikser samt vi skal utbedre gamle drenering på den ene ytterveggen mot hagen. Så da røk den gamle terrassen, litt lei for det men det måtte gjøres. 

Ellers har det blitt mest maling inne, da vi vil sette vårt preg. Mye av huset var malt i grått og stuen var tapensert i beige. Ikke en fin kombo. 

Så vi har malt litt sånn pø om pø iløpet av året. 

Nå begynner det liksom å ta litt form da. Endelig. Det tar jammen meg tid før man føler seg ordentlig innflyttet i grunn. 

Litt før og etter bilder: 

Evas rom før maling

Her malte vi taket hvitt og veggen i lys base med lille/rosa mønster på veggen. Det fikk rommet til å virke både større og lysere. All maling på vegg var rester. Vi betalte kun for takmaling og malingskoster/ruller. 

Vårt rom var todelt med walk in closet i den ene enden. Den bredeste ende, sengen vår måtte plasseres i den smale enden, der det ikke var plass til nattbord engang. Så vi valgte å rive walk in closet og heller sette senga der, men god plass på begge sider. 

Mannen tok seg av rive jobben og jeg tok på meg malingsjobben.

Rommet malte vi i en dyp fargen kalt Orkide. 

Kjøkkenet malte jeg i fargen Sandbeige, og det overrasker meg hvor fornøyd jeg er med den fargen for jeg liker ikke beige generelt. 

Gang og vaskerom malte jeg i fargen Dusty Pink fra Rusta. Var overrasket over resultatet som ble så vakkert med en så billig maling. Gana gikk fra kald og grå til lun og rosa. 

Den gamle peisen ble rivd. Og ny ovn ble montert. 

Nå er vi ca her. Målet var jo å få stua ferdig til jul, men vi har vært syke på omgang gjennom hele november og desember. Og stuen har blitt tatt i rykk og napp. Stuen er to delt, en mindre tv stue, og hovedstuen som er 3,78 under taket, så vi har fått låne stilas. Vi har dampet og skrapet bort tapet, grunnet og malt stuen i fargen Sølvgran. Muren til peisen er malt i Royal Purple (lillafargen til The Joker fra Batman). 

Nå har jeg gitt klar beskjed til min mann om at hvis jeg så mye nevner ordet male på ett halvt år så skal han stoppe meg fort. I år skal vi bare ta det rolig, fikse dreneringen og gjør hybelen klar for nye leieboere. Og nyte huset vårt. Hehe

Det har gått litt i ett og jeg innser det nå i etterkant at det har blitt litt mye litt for fort og det har nok vært med på bidra til at min depresjon fikk såpass rotfeste denne gang. Det har vært et jag hele veien. Nå er det på tide å senke skuldrene å faktisk både være tilstede og nyte huset vårt og barna våre. 

- Connie - 

Kampen mot depresjonen

Etter en lang skrivepause her på bloggen har jeg tenkt å sjekke inn og oppdatere dere på hvordan stoa er her. Som overskriften tilsier har depresjonen nok en gang sneket seg inn i livet mitt nok en gang. Denne gangen trives den litt for godt og rotfestet seg dypt i mitt indre. For dere som har hatt depresjonen vet nok litt hvordan det er. Det starter i det små, nesten ubemerket helt til det plutselig står for døren i sin fulle mørke drakt, klar for å flytte inn for fullt. 

Hvorfor den kom? Det er ganske sammensatt. Det har skjedd mye og store endringer det siste året. Men årsaken er en ting, men komme ut av den er noe helt annet. 

Jeg har oppsøkt hjelp i helsevesenet som desverre skuffer horribelt, der en bli kastet rundt som en sprettball mellom de ulike instansene. Ingen mener de har rett kompetanse til å hjelpe meg. Så da får jeg vel finner av det selv. Kampen mot angst og depresjonen er desverre en kamp jeg har stått i ganske så alene hele mitt liv. Selv man har støttespillere, merker man likevel en tilbakeholdenhet da pårørende ikke helt klare å forstå eller sette seg inn i hvordan det kan være. Helt forståelig selvsagt men vondt. Det vanskelige er å ikke klandre, såre, bli sint og kjefte. For man vil så gjerne ha det godt og når andre har det men ikke en selv kan man bli ganske så ufyselig mot omverden. 

Hva gjør jeg nå da? Jeg har sykemeldt meg litt, ikke helt for jeg vil ikke falle utenfor arbeidslivet helt, pluss at det hjelper å jobb og holde seg aktiv. Annet? Leser at man finne på de tingene man liker. Vanskelig når ikke man har så mye glede igjen, men tenker på de tingene jeg i utgangspunktet liker, som strikking, spill, planter, ta bilder ovs. Annet, Trening! Omg den er vanskelig! Men alle sier, er man deprimert skal man trene. Ok. Får jobbe litt med den da! Annet? Se komedier. Gå turer! 

Har jeg vært god på disse tingene? Nei desverre, har vært litt for opptatt med å drukne meg selv i selvforakt. Men kan jo ikke det for alltid, så må begynne å ta tak. Ett skritt av gangen. Så kanskje jeg finner ut av hvem jeg egentlig er en gang for alle. Er så lei av all usikkerheten og følelsen av at noe mangler. Er som et puslespill som mangler noen brikker og det føler ikke bra. Målet mitt er derfor nå å ha fokus på å ta vare på meg selv og komme meg ut av depresjonen. Si ja til meg selv ikke for andre. Stop being a people pleaser! 

Beklager hvis innlegget virker støtende eller opprørende. Jeg ønsker å sette lyset på hvordan depresjonen påvirker og oppleves. Men jeg tror det går an å komme ut, hvis man selv vil! 

- Connie - 

Nedtelling

Mens Rampe-Alma gjør daglige rampstreker, teller jentungen ned til jul, men mamsen teller ned til flyttedag. Akkurat nå lever vi med kun det mest nødvendige, vi har pakket godt ned og lagret endel hos min søster og kjæresten. Nå som det snør og snør og vi nærmer oss meteren på snødybde blir jeg enda mer utålmodig og lei og ikke minst er jeg lei av pendlevei til jobb nå. 

Rampe-Alma har hengt barnehagesekkene fra taket. 

Men vi startet uken med tilvenning i barnehagen. Vi har snakket mye her hjemme om at jentene skulle begynne i mammas barnehage. Det har vært en spent og noe nervøs 4åring i huset. Men det har gått veldig fint. Men desverre avslutter vi uka med sykdom. Litt uheldig midt i tilvenning. Men det kan man desverre ikke fått gjort noe med. Vi ønsket at jentene skulle begynne i barnehagen en liten stund før vi flyttet, så de skulle slippe å forholde til to store endringer samtidig. Krysser fingrene for at det går bra.

Som mange andre foreldre med barn i første år i barnehagen er det mye sykdom. Føler minsten omtrent har vært febersyk annenhver uke. Som barnehagelærer har jeg full forståelse for fortvilte foreldre som må hente syke barn igjen og igjen. Men etter personlig erfaring og jobberfaring kan jeg med trygghet si at det blir bedre andre året i barnehagen for de aller fleste. 

I desember kjører jeg en takknemlighets kalender. Jeg er svært opptatt av å være takknemlig for det man har fått og opplever her i livet. Det er virkelig en gave som er verdt å sette pris og det gjør også dagen mye bedre. Jeg oppfordrer alle til å finne 3 ting å være takknelig for hverdag! Det gjør deg godt ! 

Det var litt fra meg i kveld! 

- Connie - 

Tirsdag 23.november

Nå nærmer vi oss slutten av november. Vi har hatt ei på 3år som har ventet uendelig på å bli 4år 18.november. Jeg tror jeg har forklart ei tårevåt jente i nesten et halvt år at ho bare har vært 3år for ho ønsket så veldig å være 4år som så mange av de andre barna på avdelingen i barnehagen. Det har rett og slett vært urettferdig. Kjedelig å være født så sent på året. Dagen kom og tid for familiefeiring og vi ble rammet av omgangssyke. Så vi har desverre ikke fått feiret ho enda. Men ho mor har øvd på kakebake ferdighetene sine, så kake ble det ihvertfall. 

Om to små uker, så slutter jentene i nåværende barnehage for så å begynne i barnehagen som jeg jobber i. Det blir utrolig spennende. Jeg har alltid tenkt at å har barn i samme barnehage som en jobber i er uaktuelt, men når en knapt føler en får sett jentene i løpet av dagen så vil jeg faktisk heller ha de nær. 

Og mine kollegaer er helt fantastisk dyktige og med et barnesyn som jeg fullstendig støtter meg bak og verdsetter. Så lenge jeg har jobbet i barnehager har jeg slitt med finne min plass og gruet meg til å gå på jobb, jeg har kjent på et utrolig press på å prestere, bli anerkjent, finne min plass og rolle som pedagoisk leder uten at jeg egentlig har følt at jeg har blitt respektert og tatt på alvor. Nå gleder jeg meg til å gå på jobb og hopper gjerne inn i utfordringer og ikke minst leke og være nær barna og bidra til en god barndom. Jeg kjenner meg utrolig takknemlig, både for jobber jeg har hatt og for jobben jeg har nå. De har gitt meg mange erfaringer og vært med på å forme meg til den jeg er idag. Jeg er tryggere på meg selv og ikke redd for å ta plass og være meg selv. 

Til nyttår flytter vi til Kr.sand og det vil bli starten på et nyttkapittel i livet. Det blir spennende!  

Takk for nå!

- Connie - 

Opprydding

Idag var det planleggingsdag for jentene, med regnvær ble det en ryddedag med masse musikk. En ting jeg har tenkt lenge på få orden på er jentenes tøy. Jeg er så lei av å springe opp og ned trappen med klesvask eller på let etter skift. Det blir mye skift ved bleieslutt og ei som kryper på magen dagen lang. Ho er et ekte bevis på hvor dårlig jeg er på å vaske gulvet. 

Og siden vi hadde er klesskap stående nede bestemte jeg meg for å flytte begge jentenes klær ned i skapet. Det er plass til to trådkurvreoler og dermed en tll hver. Så nå blir det lett å bare brette tøyet rett fra tørketeommelen som står i rommet ved siden av. Drømmen må være et stort vaskerom med skapplass til alles klær. Det må jo bare være helt fantastisk. Så hvis jeg noen gang skal bygge hus, så står det på lista, høyt på lista. 

Se så greit, ble så fornøyd altså. Ikke mer løping i trappen eller bretting i stillhet på kvelden for ikke å vekke de.

Tok likså godt å rydda opp i dvdene og blurayene også. Man se jo ikke på de lengre, det aller meste kan streames. 

Men vår forkjærlighet for sci fi måtte få bli. 

#scifigeeks

Men det blir alltid noe mer å rydde på, går aldri tom for ting. Av og til lurer jeg på om de formerer seg i det hemmelig.

Avslutter kvelden med favorittgrøten.

Mandelgrøt lagd på 50/50 melk og fløte

Med kiwi, rosiner, chiafrø, kardemomme, kanel 

og bittelitt agava sirup for søtning.

Anbefales!

Nam nam

- Connie -

Litt av det gode liv

Livet går i bølgedaler. For noen litt mer enn andre. Mye tror jeg handler om mindset. Om man er positiv, negativ, optimist eller pessimist. Selv har jeg bodd i ett heller negativt mindset med dystre tanker. Og da blir livet automatisk tungt og vanskelig. Men som jeg alltid prøver å si til meg selv og barna; øvelse gjør mester!

Sette pris på de små gledene!

Jeg øver på å skifte tankene fra negativt til positivt. Istede for å si «dette får jeg ikke til» snur jeg på det å sier «dette var utfordrende, men det skal jeg få til», eller « jeg liker ikke å trene» til «det er gøy å trene» osv. da utfordres hjernen og til vante stiene som jeg har nevnt i tidligere innlegg. 

Forslag til negative tanke som kan endres til positive:

- Jeg klarer ikke å gå ned i vekt - jeg går lett ned i vekt

- Jeg skal IKKE spise godteri - jeg kan spise godteri men jeg velger frukt istede

- Jeg er alltid trøtt - Jeg er uthvilt og har masse energi

- Jeg er ikke god nok - Jeg er en fantatisk god person

- Jeg har ikke nok penger - Jeg har alle de pengene jeg trenger

- Jeg er så stygg - Gud har skapt meg til det vakre menneske som jeg er

Har du negstive og selvkritiske tanker til og om deg selv, stopp opp og prøv å snu på de til det motsatte og se at de får en litt bedre dag og med øvelse vil dagene blir bedre og bedre på sikt når hjerne er øvd i postiv tenkning!

Små hender skaper den vakreste kunst

uten å være selvkritisk!

Det var bare litt fra meg i kveld, ønsker alle en fabelaktig uke!

- Connie - 

Alt eller ingenting

God kveld!

Min far har blitt så flink til å blogge fast hver søndag, som han kaller søndagsskriblerier, og det passe litt med det jeg tenkte å skrive litt om i kveld. Nemlig vaner, vaneendring og forventninger. Jeg er nok ikke alene i å hele tiden søke etter et bedre liv, ikke at livet mitt ikke er bra, men man søker noe mer, utvikle seg, få et fint hjem, god jobb, god lønn, se bra ut, ha et godt kosthold, trene, ha god oppdragelse osv. Hele tiden jager man etter noe bedre. Slik er det for meg. Og jeg har alltid hatt skyhøye forventninger til meg selv. Jeg sier jeg lider av "alt eller ingenting syndrom". Jeg prøver hele tiden og endre på så altfor mye så altfor fort og forventer perfekte resultater, og hvis det ikke går som jeg vil, så kan det bare være. Men det fungere heller dårlig det også.

Man kan gjerne lese utallige bøker om vaneendring, produktivitet, mindfullness, kosthold, trening, og uendelig andre bøker om livsstilsendring som tilsynelatende lover gull og edelstener over natten. Men slik er det jo ikke. Vi har noe noen "mønstre" eller stier i hjernen vår, dette er vanene våre, ikke bare handlinger men også tanker, det vi gjør gjentatte ganger, og jo mer vi gjør det jo tydeligere blir stiene våre. Og disse har vi hatt siden vi ble lagd omtrent. Mye er automatiserte vaner, som å sykle, pusse tenner, vaske hender etter dobesøk, strekke seg etter gaffelen ved middagen osv. De tingene vi har gjort igjen og igjen så mange ganger at vi gjør dem uten å tenke. Dette er tydelig stier. Men sett at du alltid slenger deg i sofaen etter en lang arbeidsdag, hver dag i uker, måned og år. Og du irritere deg over at du helle skulle ha gjort ting i huset, tatt den oppvasken, gått den turen osv. MEN du er så sliten, du bare må hvile litt på sofaen, så får du litt mer energi. Nettopp denne handlingen og tanken som du gjør hver eneste dag, lager tydelig sti i hjernen. Det er den foretrukne stien. Den automatiserte stien, du har gjort det så lenge at du er egentlig ikke bevisst på at du gjør det, før du begynner i nøste i hvorfor vanene dine er som de er. Gir det mening eller?

Slik er det ihvertfall for meg. Jeg har en stemme i hode som hele tiden saboterer for å holde meg på stien. "du trenger jo ikke ta oppvasken nå, bare la den stå til i morgen, du har fortjent hvile idag", "nei, det orker du faktisk ikke nå, nå må du hvile". Så blir det til at man fortsetter å gå på samme gamle sti. Men det finnes håp, man kan tråkke opp nye stier, men det tar tid, det tar øvelse, du lærte jo ikke å gå på en dag, først lå du på magen og trent opp kjernemuskulaturen, så lærte du å rulle, åle, sitte, krabbe og til slutt å gå og siden har du gått hver eneste dag og det har skapt en tydelig sti. Hvis du ikke er vant til å trene så har du ikke en tydelig sti som er tråkket den ned, du må øve, skal du begynne å trene 1 time 5 ganger i uken (tilsvarer at du begynner å gå uten forhånds stegene) eller skal du begynne med "mageleie" feks. 5 min hver dag? for så 10 minutter (rulle), 20min (åle), 25min (sitte), 35min (krabbe) og til slutte 45min som tilsvarer det å gå. Skjønner du tegninga? Det gir jo egentlig mening. Man kan ikke bestemme seg for å begynne å trene og forvente at man kan løpe maraton over natta, det må øves på. 

Selv øver jeg på at litt er bedre enn ingenting og at jeg ikke kan forvente perfekt resultat. Som sagt har jeg skyhøye forventning til alt. Det går i ball og ender stort sett bare med å slite meg ut. Nå har jeg dratt i bremsen og sagt til meg selv "babysteps!". Jeg har mange år foran meg og masse tid å øve på, om alt var perfekt i morgen, hva skulle jeg liksom gjort da resten av livet? Jeg har forresten kommet over en podcast som heter Level Up med Anniken Binz, som jeg kan virkelig anbefale, hun går i dybden på tema om hvordan leve sitt beste liv. Har du vaner og stier du vil endre? det har du nok helt sikkert. Ikke vær så hard mot deg selv, ta små skritt. Og fryd deg over resultatene. Jeg nevnte min far ovenfor og han blogger også, og det kan virkelig se ut som at han har tråkket ned stien med søndagsblogging. En fin vane syns jeg, da får du kontinuitet og får en tydeligere sti. Jeg kan anbefale bloggen hans, sjekk link her: https://mumrik612.blogspot.com/

Selv øver jeg på kveldsrutiner, og jeg er storfornøyd de kveldene jeg gjør det for det letter på trykket på morgenene. Da fokusere jeg på å rydde bort leker i stua, rydde kjøkkenet, lage frokost/evt. dekke frokostbord, lage niste, pakke sekker til jobb og barnehage, finne frem klær. 

I morgen leverer jeg tidlig i barnehagen, da er frokosten klar til jentene, og 

kjøleskapsgrøt til meg. 

Så sjekker jeg gjerne værmeldingen før jeg finne frem klær, skift 

og yttertøy.

Med disse små forberedelsene kvelden før, så blir det så mye lettere å komme seg avgårde

på morgenen. Spesielt hvis man er litt for glad i snooze-knappen. Og hvis ungene er gretne så kan man bruke den lille tiden man har for å prøve å skape en fin morgenstund.

Dette ble nok kanskje et litt langt og komplisert innlegg, men jeg håper det var litt til hjelp og inspirasjon også. Det er vanskelig å skape nye vaner, og vi er forskjellige som mennesker også, det må vi ikke glemme, for noen kan det være lettere enn for andre, for det handler jo ikke bare om handlingene men også om tankene våre og følelsene knyttet til dem.

Jeg ønsker dere alle en riktig god uke. 

Jeg skal ta imot barn som skal ha tilvenning i barnehagen denne uken, det blir utrolig 

spennende. Jeg har selv hatt min lille frøken i tilvenning uken som har vært og det 

har gått over all forventning. 

- Connie - 

Tilbake til hverdagen

Nå er ferien over og hverdagen kommer tilbake. Det skal bli godt. Jeg liker best hverdag og de vanlige rutinene. Det er godt med fri men jeg liker å jobbe. I morgen starter jeg i ny barnehage, det er alltid spennende. Jeg liker godt å bli kjent med nye mennesker. Jeg skal jobbe på småbarnsavdeling med de minste barna, det ser jeg frem til. 

I sommer har vi bare vært hjemme mens pappa har jobbet. Så det har vært familiebesøk både her og der. Turer til strand og til skogs. Jeg har vært utrolig sliten og slitt med depresjon den siste tiden, så jeg har ikke fått være den mammaen jeg helst ville vært, men sånn er det av og til i livet. Den har oppturer og nedturer. Jeg sliter med at jeg ikke har noe fast jobb, det er tungt å ikke vite hvor lenge man blir jobbende på en plass før man må søke videre. Jeg er veldig lei av søknader og intervjuer og ikke minst uvissheten. Nå har jeg ihvertfall jobb ut oktober så får vi se hva som skjer. Men for å være ærlig mister jeg litt iveren for jobben når jeg ikke får være på en plass og drive frem fremtidens barnehage. Hvem vet, kanskje det ikke er barnehage jeg skal jobbe i? 

Nå hørtes jeg skikkelig klagete men jeg er veldig takknemlig for alle arbeidsplassene jeg har hatt, men nå er jeg klar for å lande en plass. 

Og vet dere hva i morgen skal lille jenta mi begynne i barnehagen! Uhæææ. Lille babyen min. Jeg har virkelig ambivalente følelser rundt det. Syns det blir lange dager for de i barnehagen, men vi henter så fort vi kan. 

Men vi er nok ikke alene om de følelsene, det er desverre slik det er.

Håper dere har hatt en fin ferie og fått ladet batteriene. Ha en strålende kveld videre!

- Connie - 

Hour of power

Jeg vet ikke hvordan det er med dere men jeg blir ihvertfall lett distrahert. Jeg er en ganske rolig person som kan sitte å slappe av men egentlig gjør jeg jo ikke det. Det bare ser sånn ut. Mitt indre er urolig, mine tanker svirrer som tekoppe-karuseller. Jeg lar meg distrahere slik at jeg slipper å se og høre mine egne tanker, men hvor bra er det egentlig? Bør man egentlig ikke ta seg tid til å lytte til sitt indre? 

Så idag har jeg tatt meg en «hour of power» som jeg har valgt å kalle det. Hva er det da? 

En Dahlia jakke til minsten på pinnene.

En hour of power er en time uforstyrret fokus, altså ingen tv, mobil, musikk, radio/lydbok. Bare meg og strikketøyet i en time for å observere og lytte til tankene. Det handler rett å slett om å fokusere uten å la seg distrahere. Jeg delte opp timen i 30x2 minutter med 5minutters pause. 

Jammen er det uvant. Tankene er veldig flyktige og mange. Det blir litt som på film når noen er i ferd med å dø og ser livet sitt passere i revy. Et løpebånd med tanker og bilder. Etterhvert blir de mer nyanserte. Men de er mange, fremtid, fortid, burde gjort, vil gjøre, skal bare, et fjes, en lukt, en følelse. Alt i løpet av et par sekunder. Og jeg innser at jeg gir hodet mitt altfor lite tid til å bearbeide inntrykkene iløpet av en dag. Ikke rart hode og kropp er i ubalanse. En typisk tanke/distraksjon jeg har om dagen er at jeg har blitt en «skal bare» mamma. 

«Mamma skal drikke opp kaffen, mamma skal bare sitte i 5 minutter, mamma skal bare lese nyheter, henge opp klesvasken» osv. 

Men når ungen typisk ved leggetid begynner «mamma jeg skal bare børste håret på ponnyene, mamma jeg skal bare danse litt først, mamma jeg skal bare finne noe…» 

Olalala… tror du mammma har tid til det!? Du skal legge deg nå!

Hvorfor skal mitt barn vente på meg, men jeg ikke gi det tid? Er min tid viktigere? Er det ikke like irriterende for mitt barn å høre «skal bare»? 

Jeg vet jeg ikke er alene om akkurat denne problematikken, men det er jo noe med å være bevisst på at det faktisk ikke er noe bedre for barnet enn for meg. Dette handler jo også om maktbalansen i relasjonen. Jeg er jo den voksne, jeg bestemmer, men da må jeg jo også vise at jeg er større, sterkere og klokere på en god måte. Anbefaler forresten boken Se barnet Innenfra som skrive om akkurat dette om relasjon og være den trygge og gode voksne for barnet. 

Ingen er perfekte, men vi kan lære mye av oss selv bare ved å sette av tid til å lytte til tankene våre. I morgen skal jeg være litt mindre «skal bare» mamma og litt mer her-og-nå-mamma. Øvelse gjør mester. 

Er du god til å sette av tid til tankene? 

Prøv det!

Ha en strålende kveld videre!

- Connie -