Status depresjon

Liten oppdatering på hvordan det står til. Som nevnt tidligere har jeg alltid hatt angst så lenge jeg har levd og hatt stadig depresjon både milde, moderate og alvorlige. Med årene har lært meg å leve med det på godt og vondt. Skulle ønske at helsevesnet var flinkere til å ivareta og følge opp person som er dørlig utsatt for depresjon for å forebygge tilbakefall. 

For meg har det vanskeligste vært er stadig løfte om at «hjelp skal du få». Men få instanser er villige til å følge opp og da blir man en kasteball i systemet. Det er sårt, vanskelig og fryktelig urettferdig. 

2022 har jeg bært på min verste depresjon til nå.  Den ble scoret fra moderat til alvorlig. Jeg har scoret høyere før, men den føles tyngre fordi en skal være tilstede både på jobb og i hjemmet med barna. På slutten av dagen er ikke noe igjen til overs. Det er tungt å bære på. Men nå velger jeg å se frem, for når ingen instanser vil hjelpe må jeg bare hjelpe meg selv. Men det tar tid for man føler seg utrolig alene. Nå har jeg gått i angstring i noen måneder der samles vi en gjeng hver uke for dele erfaringer/opplevelse, men det er ingen faglig kompetanse inni bilde. Det hsr vært godt å høre andre fortelle om sin angst og hvilke strategier og erfaringer de har gjort seg. Så fant jeg tilbud om kurs i depresjon somjeg meldte meg på men det er kun undervisning og selvhjelp. Så man står utrolig alene med alle tankene, vanskene og bekymringene. Men det er det jeg får til nå. Hvis det ikke går så har jeg ihvertfall prøvd på egenhånd og prøvd å be om hjelp. Hva mer kan man gjøre? 

Men ting føles litt lettere nå. Hadde det bare fantes en mirakel kur slik at jeg kan være meg og mine barn kan få den mammaen de fortjener. 

- Connie -