Etter en lang skrivepause her på bloggen har jeg tenkt å sjekke inn og oppdatere dere på hvordan stoa er her. Som overskriften tilsier har depresjonen nok en gang sneket seg inn i livet mitt nok en gang. Denne gangen trives den litt for godt og rotfestet seg dypt i mitt indre. For dere som har hatt depresjonen vet nok litt hvordan det er. Det starter i det små, nesten ubemerket helt til det plutselig står for døren i sin fulle mørke drakt, klar for å flytte inn for fullt.
Hvorfor den kom? Det er ganske sammensatt. Det har skjedd mye og store endringer det siste året. Men årsaken er en ting, men komme ut av den er noe helt annet.
Jeg har oppsøkt hjelp i helsevesenet som desverre skuffer horribelt, der en bli kastet rundt som en sprettball mellom de ulike instansene. Ingen mener de har rett kompetanse til å hjelpe meg. Så da får jeg vel finner av det selv. Kampen mot angst og depresjonen er desverre en kamp jeg har stått i ganske så alene hele mitt liv. Selv man har støttespillere, merker man likevel en tilbakeholdenhet da pårørende ikke helt klare å forstå eller sette seg inn i hvordan det kan være. Helt forståelig selvsagt men vondt. Det vanskelige er å ikke klandre, såre, bli sint og kjefte. For man vil så gjerne ha det godt og når andre har det men ikke en selv kan man bli ganske så ufyselig mot omverden.
Hva gjør jeg nå da? Jeg har sykemeldt meg litt, ikke helt for jeg vil ikke falle utenfor arbeidslivet helt, pluss at det hjelper å jobb og holde seg aktiv. Annet? Leser at man finne på de tingene man liker. Vanskelig når ikke man har så mye glede igjen, men tenker på de tingene jeg i utgangspunktet liker, som strikking, spill, planter, ta bilder ovs. Annet, Trening! Omg den er vanskelig! Men alle sier, er man deprimert skal man trene. Ok. Får jobbe litt med den da! Annet? Se komedier. Gå turer!
Har jeg vært god på disse tingene? Nei desverre, har vært litt for opptatt med å drukne meg selv i selvforakt. Men kan jo ikke det for alltid, så må begynne å ta tak. Ett skritt av gangen. Så kanskje jeg finner ut av hvem jeg egentlig er en gang for alle. Er så lei av all usikkerheten og følelsen av at noe mangler. Er som et puslespill som mangler noen brikker og det føler ikke bra. Målet mitt er derfor nå å ha fokus på å ta vare på meg selv og komme meg ut av depresjonen. Si ja til meg selv ikke for andre. Stop being a people pleaser!
Beklager hvis innlegget virker støtende eller opprørende. Jeg ønsker å sette lyset på hvordan depresjonen påvirker og oppleves. Men jeg tror det går an å komme ut, hvis man selv vil!
- Connie -
