Nedtelling

Mens Rampe-Alma gjør daglige rampstreker, teller jentungen ned til jul, men mamsen teller ned til flyttedag. Akkurat nå lever vi med kun det mest nødvendige, vi har pakket godt ned og lagret endel hos min søster og kjæresten. Nå som det snør og snør og vi nærmer oss meteren på snødybde blir jeg enda mer utålmodig og lei og ikke minst er jeg lei av pendlevei til jobb nå. 

Rampe-Alma har hengt barnehagesekkene fra taket. 

Men vi startet uken med tilvenning i barnehagen. Vi har snakket mye her hjemme om at jentene skulle begynne i mammas barnehage. Det har vært en spent og noe nervøs 4åring i huset. Men det har gått veldig fint. Men desverre avslutter vi uka med sykdom. Litt uheldig midt i tilvenning. Men det kan man desverre ikke fått gjort noe med. Vi ønsket at jentene skulle begynne i barnehagen en liten stund før vi flyttet, så de skulle slippe å forholde til to store endringer samtidig. Krysser fingrene for at det går bra.

Som mange andre foreldre med barn i første år i barnehagen er det mye sykdom. Føler minsten omtrent har vært febersyk annenhver uke. Som barnehagelærer har jeg full forståelse for fortvilte foreldre som må hente syke barn igjen og igjen. Men etter personlig erfaring og jobberfaring kan jeg med trygghet si at det blir bedre andre året i barnehagen for de aller fleste. 

I desember kjører jeg en takknemlighets kalender. Jeg er svært opptatt av å være takknemlig for det man har fått og opplever her i livet. Det er virkelig en gave som er verdt å sette pris og det gjør også dagen mye bedre. Jeg oppfordrer alle til å finne 3 ting å være takknelig for hverdag! Det gjør deg godt ! 

Det var litt fra meg i kveld! 

- Connie - 

Tirsdag 23.november

Nå nærmer vi oss slutten av november. Vi har hatt ei på 3år som har ventet uendelig på å bli 4år 18.november. Jeg tror jeg har forklart ei tårevåt jente i nesten et halvt år at ho bare har vært 3år for ho ønsket så veldig å være 4år som så mange av de andre barna på avdelingen i barnehagen. Det har rett og slett vært urettferdig. Kjedelig å være født så sent på året. Dagen kom og tid for familiefeiring og vi ble rammet av omgangssyke. Så vi har desverre ikke fått feiret ho enda. Men ho mor har øvd på kakebake ferdighetene sine, så kake ble det ihvertfall. 

Om to små uker, så slutter jentene i nåværende barnehage for så å begynne i barnehagen som jeg jobber i. Det blir utrolig spennende. Jeg har alltid tenkt at å har barn i samme barnehage som en jobber i er uaktuelt, men når en knapt føler en får sett jentene i løpet av dagen så vil jeg faktisk heller ha de nær. 

Og mine kollegaer er helt fantastisk dyktige og med et barnesyn som jeg fullstendig støtter meg bak og verdsetter. Så lenge jeg har jobbet i barnehager har jeg slitt med finne min plass og gruet meg til å gå på jobb, jeg har kjent på et utrolig press på å prestere, bli anerkjent, finne min plass og rolle som pedagoisk leder uten at jeg egentlig har følt at jeg har blitt respektert og tatt på alvor. Nå gleder jeg meg til å gå på jobb og hopper gjerne inn i utfordringer og ikke minst leke og være nær barna og bidra til en god barndom. Jeg kjenner meg utrolig takknemlig, både for jobber jeg har hatt og for jobben jeg har nå. De har gitt meg mange erfaringer og vært med på å forme meg til den jeg er idag. Jeg er tryggere på meg selv og ikke redd for å ta plass og være meg selv. 

Til nyttår flytter vi til Kr.sand og det vil bli starten på et nyttkapittel i livet. Det blir spennende!  

Takk for nå!

- Connie - 

Opprydding

Idag var det planleggingsdag for jentene, med regnvær ble det en ryddedag med masse musikk. En ting jeg har tenkt lenge på få orden på er jentenes tøy. Jeg er så lei av å springe opp og ned trappen med klesvask eller på let etter skift. Det blir mye skift ved bleieslutt og ei som kryper på magen dagen lang. Ho er et ekte bevis på hvor dårlig jeg er på å vaske gulvet. 

Og siden vi hadde er klesskap stående nede bestemte jeg meg for å flytte begge jentenes klær ned i skapet. Det er plass til to trådkurvreoler og dermed en tll hver. Så nå blir det lett å bare brette tøyet rett fra tørketeommelen som står i rommet ved siden av. Drømmen må være et stort vaskerom med skapplass til alles klær. Det må jo bare være helt fantastisk. Så hvis jeg noen gang skal bygge hus, så står det på lista, høyt på lista. 

Se så greit, ble så fornøyd altså. Ikke mer løping i trappen eller bretting i stillhet på kvelden for ikke å vekke de.

Tok likså godt å rydda opp i dvdene og blurayene også. Man se jo ikke på de lengre, det aller meste kan streames. 

Men vår forkjærlighet for sci fi måtte få bli. 

#scifigeeks

Men det blir alltid noe mer å rydde på, går aldri tom for ting. Av og til lurer jeg på om de formerer seg i det hemmelig.

Avslutter kvelden med favorittgrøten.

Mandelgrøt lagd på 50/50 melk og fløte

Med kiwi, rosiner, chiafrø, kardemomme, kanel 

og bittelitt agava sirup for søtning.

Anbefales!

Nam nam

- Connie -

Litt av det gode liv

Livet går i bølgedaler. For noen litt mer enn andre. Mye tror jeg handler om mindset. Om man er positiv, negativ, optimist eller pessimist. Selv har jeg bodd i ett heller negativt mindset med dystre tanker. Og da blir livet automatisk tungt og vanskelig. Men som jeg alltid prøver å si til meg selv og barna; øvelse gjør mester!

Sette pris på de små gledene!

Jeg øver på å skifte tankene fra negativt til positivt. Istede for å si «dette får jeg ikke til» snur jeg på det å sier «dette var utfordrende, men det skal jeg få til», eller « jeg liker ikke å trene» til «det er gøy å trene» osv. da utfordres hjernen og til vante stiene som jeg har nevnt i tidligere innlegg. 

Forslag til negative tanke som kan endres til positive:

- Jeg klarer ikke å gå ned i vekt - jeg går lett ned i vekt

- Jeg skal IKKE spise godteri - jeg kan spise godteri men jeg velger frukt istede

- Jeg er alltid trøtt - Jeg er uthvilt og har masse energi

- Jeg er ikke god nok - Jeg er en fantatisk god person

- Jeg har ikke nok penger - Jeg har alle de pengene jeg trenger

- Jeg er så stygg - Gud har skapt meg til det vakre menneske som jeg er

Har du negstive og selvkritiske tanker til og om deg selv, stopp opp og prøv å snu på de til det motsatte og se at de får en litt bedre dag og med øvelse vil dagene blir bedre og bedre på sikt når hjerne er øvd i postiv tenkning!

Små hender skaper den vakreste kunst

uten å være selvkritisk!

Det var bare litt fra meg i kveld, ønsker alle en fabelaktig uke!

- Connie - 

Alt eller ingenting

God kveld!

Min far har blitt så flink til å blogge fast hver søndag, som han kaller søndagsskriblerier, og det passe litt med det jeg tenkte å skrive litt om i kveld. Nemlig vaner, vaneendring og forventninger. Jeg er nok ikke alene i å hele tiden søke etter et bedre liv, ikke at livet mitt ikke er bra, men man søker noe mer, utvikle seg, få et fint hjem, god jobb, god lønn, se bra ut, ha et godt kosthold, trene, ha god oppdragelse osv. Hele tiden jager man etter noe bedre. Slik er det for meg. Og jeg har alltid hatt skyhøye forventninger til meg selv. Jeg sier jeg lider av "alt eller ingenting syndrom". Jeg prøver hele tiden og endre på så altfor mye så altfor fort og forventer perfekte resultater, og hvis det ikke går som jeg vil, så kan det bare være. Men det fungere heller dårlig det også.

Man kan gjerne lese utallige bøker om vaneendring, produktivitet, mindfullness, kosthold, trening, og uendelig andre bøker om livsstilsendring som tilsynelatende lover gull og edelstener over natten. Men slik er det jo ikke. Vi har noe noen "mønstre" eller stier i hjernen vår, dette er vanene våre, ikke bare handlinger men også tanker, det vi gjør gjentatte ganger, og jo mer vi gjør det jo tydeligere blir stiene våre. Og disse har vi hatt siden vi ble lagd omtrent. Mye er automatiserte vaner, som å sykle, pusse tenner, vaske hender etter dobesøk, strekke seg etter gaffelen ved middagen osv. De tingene vi har gjort igjen og igjen så mange ganger at vi gjør dem uten å tenke. Dette er tydelig stier. Men sett at du alltid slenger deg i sofaen etter en lang arbeidsdag, hver dag i uker, måned og år. Og du irritere deg over at du helle skulle ha gjort ting i huset, tatt den oppvasken, gått den turen osv. MEN du er så sliten, du bare må hvile litt på sofaen, så får du litt mer energi. Nettopp denne handlingen og tanken som du gjør hver eneste dag, lager tydelig sti i hjernen. Det er den foretrukne stien. Den automatiserte stien, du har gjort det så lenge at du er egentlig ikke bevisst på at du gjør det, før du begynner i nøste i hvorfor vanene dine er som de er. Gir det mening eller?

Slik er det ihvertfall for meg. Jeg har en stemme i hode som hele tiden saboterer for å holde meg på stien. "du trenger jo ikke ta oppvasken nå, bare la den stå til i morgen, du har fortjent hvile idag", "nei, det orker du faktisk ikke nå, nå må du hvile". Så blir det til at man fortsetter å gå på samme gamle sti. Men det finnes håp, man kan tråkke opp nye stier, men det tar tid, det tar øvelse, du lærte jo ikke å gå på en dag, først lå du på magen og trent opp kjernemuskulaturen, så lærte du å rulle, åle, sitte, krabbe og til slutt å gå og siden har du gått hver eneste dag og det har skapt en tydelig sti. Hvis du ikke er vant til å trene så har du ikke en tydelig sti som er tråkket den ned, du må øve, skal du begynne å trene 1 time 5 ganger i uken (tilsvarer at du begynner å gå uten forhånds stegene) eller skal du begynne med "mageleie" feks. 5 min hver dag? for så 10 minutter (rulle), 20min (åle), 25min (sitte), 35min (krabbe) og til slutte 45min som tilsvarer det å gå. Skjønner du tegninga? Det gir jo egentlig mening. Man kan ikke bestemme seg for å begynne å trene og forvente at man kan løpe maraton over natta, det må øves på. 

Selv øver jeg på at litt er bedre enn ingenting og at jeg ikke kan forvente perfekt resultat. Som sagt har jeg skyhøye forventning til alt. Det går i ball og ender stort sett bare med å slite meg ut. Nå har jeg dratt i bremsen og sagt til meg selv "babysteps!". Jeg har mange år foran meg og masse tid å øve på, om alt var perfekt i morgen, hva skulle jeg liksom gjort da resten av livet? Jeg har forresten kommet over en podcast som heter Level Up med Anniken Binz, som jeg kan virkelig anbefale, hun går i dybden på tema om hvordan leve sitt beste liv. Har du vaner og stier du vil endre? det har du nok helt sikkert. Ikke vær så hard mot deg selv, ta små skritt. Og fryd deg over resultatene. Jeg nevnte min far ovenfor og han blogger også, og det kan virkelig se ut som at han har tråkket ned stien med søndagsblogging. En fin vane syns jeg, da får du kontinuitet og får en tydeligere sti. Jeg kan anbefale bloggen hans, sjekk link her: https://mumrik612.blogspot.com/

Selv øver jeg på kveldsrutiner, og jeg er storfornøyd de kveldene jeg gjør det for det letter på trykket på morgenene. Da fokusere jeg på å rydde bort leker i stua, rydde kjøkkenet, lage frokost/evt. dekke frokostbord, lage niste, pakke sekker til jobb og barnehage, finne frem klær. 

I morgen leverer jeg tidlig i barnehagen, da er frokosten klar til jentene, og 

kjøleskapsgrøt til meg. 

Så sjekker jeg gjerne værmeldingen før jeg finne frem klær, skift 

og yttertøy.

Med disse små forberedelsene kvelden før, så blir det så mye lettere å komme seg avgårde

på morgenen. Spesielt hvis man er litt for glad i snooze-knappen. Og hvis ungene er gretne så kan man bruke den lille tiden man har for å prøve å skape en fin morgenstund.

Dette ble nok kanskje et litt langt og komplisert innlegg, men jeg håper det var litt til hjelp og inspirasjon også. Det er vanskelig å skape nye vaner, og vi er forskjellige som mennesker også, det må vi ikke glemme, for noen kan det være lettere enn for andre, for det handler jo ikke bare om handlingene men også om tankene våre og følelsene knyttet til dem.

Jeg ønsker dere alle en riktig god uke. 

Jeg skal ta imot barn som skal ha tilvenning i barnehagen denne uken, det blir utrolig 

spennende. Jeg har selv hatt min lille frøken i tilvenning uken som har vært og det 

har gått over all forventning. 

- Connie - 

Tilbake til hverdagen

Nå er ferien over og hverdagen kommer tilbake. Det skal bli godt. Jeg liker best hverdag og de vanlige rutinene. Det er godt med fri men jeg liker å jobbe. I morgen starter jeg i ny barnehage, det er alltid spennende. Jeg liker godt å bli kjent med nye mennesker. Jeg skal jobbe på småbarnsavdeling med de minste barna, det ser jeg frem til. 

I sommer har vi bare vært hjemme mens pappa har jobbet. Så det har vært familiebesøk både her og der. Turer til strand og til skogs. Jeg har vært utrolig sliten og slitt med depresjon den siste tiden, så jeg har ikke fått være den mammaen jeg helst ville vært, men sånn er det av og til i livet. Den har oppturer og nedturer. Jeg sliter med at jeg ikke har noe fast jobb, det er tungt å ikke vite hvor lenge man blir jobbende på en plass før man må søke videre. Jeg er veldig lei av søknader og intervjuer og ikke minst uvissheten. Nå har jeg ihvertfall jobb ut oktober så får vi se hva som skjer. Men for å være ærlig mister jeg litt iveren for jobben når jeg ikke får være på en plass og drive frem fremtidens barnehage. Hvem vet, kanskje det ikke er barnehage jeg skal jobbe i? 

Nå hørtes jeg skikkelig klagete men jeg er veldig takknemlig for alle arbeidsplassene jeg har hatt, men nå er jeg klar for å lande en plass. 

Og vet dere hva i morgen skal lille jenta mi begynne i barnehagen! Uhæææ. Lille babyen min. Jeg har virkelig ambivalente følelser rundt det. Syns det blir lange dager for de i barnehagen, men vi henter så fort vi kan. 

Men vi er nok ikke alene om de følelsene, det er desverre slik det er.

Håper dere har hatt en fin ferie og fått ladet batteriene. Ha en strålende kveld videre!

- Connie - 

Hour of power

Jeg vet ikke hvordan det er med dere men jeg blir ihvertfall lett distrahert. Jeg er en ganske rolig person som kan sitte å slappe av men egentlig gjør jeg jo ikke det. Det bare ser sånn ut. Mitt indre er urolig, mine tanker svirrer som tekoppe-karuseller. Jeg lar meg distrahere slik at jeg slipper å se og høre mine egne tanker, men hvor bra er det egentlig? Bør man egentlig ikke ta seg tid til å lytte til sitt indre? 

Så idag har jeg tatt meg en «hour of power» som jeg har valgt å kalle det. Hva er det da? 

En Dahlia jakke til minsten på pinnene.

En hour of power er en time uforstyrret fokus, altså ingen tv, mobil, musikk, radio/lydbok. Bare meg og strikketøyet i en time for å observere og lytte til tankene. Det handler rett å slett om å fokusere uten å la seg distrahere. Jeg delte opp timen i 30x2 minutter med 5minutters pause. 

Jammen er det uvant. Tankene er veldig flyktige og mange. Det blir litt som på film når noen er i ferd med å dø og ser livet sitt passere i revy. Et løpebånd med tanker og bilder. Etterhvert blir de mer nyanserte. Men de er mange, fremtid, fortid, burde gjort, vil gjøre, skal bare, et fjes, en lukt, en følelse. Alt i løpet av et par sekunder. Og jeg innser at jeg gir hodet mitt altfor lite tid til å bearbeide inntrykkene iløpet av en dag. Ikke rart hode og kropp er i ubalanse. En typisk tanke/distraksjon jeg har om dagen er at jeg har blitt en «skal bare» mamma. 

«Mamma skal drikke opp kaffen, mamma skal bare sitte i 5 minutter, mamma skal bare lese nyheter, henge opp klesvasken» osv. 

Men når ungen typisk ved leggetid begynner «mamma jeg skal bare børste håret på ponnyene, mamma jeg skal bare danse litt først, mamma jeg skal bare finne noe…» 

Olalala… tror du mammma har tid til det!? Du skal legge deg nå!

Hvorfor skal mitt barn vente på meg, men jeg ikke gi det tid? Er min tid viktigere? Er det ikke like irriterende for mitt barn å høre «skal bare»? 

Jeg vet jeg ikke er alene om akkurat denne problematikken, men det er jo noe med å være bevisst på at det faktisk ikke er noe bedre for barnet enn for meg. Dette handler jo også om maktbalansen i relasjonen. Jeg er jo den voksne, jeg bestemmer, men da må jeg jo også vise at jeg er større, sterkere og klokere på en god måte. Anbefaler forresten boken Se barnet Innenfra som skrive om akkurat dette om relasjon og være den trygge og gode voksne for barnet. 

Ingen er perfekte, men vi kan lære mye av oss selv bare ved å sette av tid til å lytte til tankene våre. I morgen skal jeg være litt mindre «skal bare» mamma og litt mer her-og-nå-mamma. Øvelse gjør mester. 

Er du god til å sette av tid til tankene? 

Prøv det!

Ha en strålende kveld videre!

- Connie - 

Staycation

Nå er jeg godt inn i ferien og desverre er ikke den så god for meg. Har i en god stund nå slitt med ekstrem trøtthet, kraftløshet og vært mye sliten. Så det har ikke vært mye overskudd å gå på, så sånn sett er det godt å bare være hjemme på staycation. Med småbarn syns jeg det like greit uansett. Hvor mye glede har små barn egentlig av å farte landet rundt? De er stort sett veldig fornøyde bare de kan løpe ut i hagen i trusa, plukke blomster og leke med vennene sine som også er hjemme. 

Slik er jeg oppvokst. Jeg savnet aldri syden turer når jeg var barn, jeg visste ikke hva det var engang. Vi var veldig fornøyde bare vi fikk is og en tur til badestranda, ellers var hopping i vannsprederen veldig gøy. Så jeg må si jeg føler med de småbarnsforeldrene som føler at de må gi barna sine de mest spetakulære feriene. Det viktigste er at familien er sammen og har det fint  sammen. Dessuten er det jo dumt å bruke masse energi på noe som bare gir stress og negative opplevelser/erfaringer.

Tør å være kjedelig. Tør å gå imot strømmen. Man trenger ikke å dra på fancy ferie fordi andre gjør det. Hvis vi alltid skal gjøre som alle andre sliter vi oss og for hvem da? 

Jeg er for hjemmeferie!

Hva med deg?

- Connie -

   

Ferie modus eller?

Da var vi kommet inn i juli måned. Jeg har hatt en uke ferie allerede. Og kroppen den sier tvert stopp. Jeg har mistet all energi og overskudd, det er som om kropp har vært overlevelsesmodus i en periode og vil ikke noe som helst akkurat nå.  Nå som det er sommer er det mye jeg vil få gjort men kroppen og hodet vil ikke. Vi skal blant annet skrape og male huset, det ser jeg mørkt på akkurat nå. Det er litt typisk at når en endelig har fri eller ferie at det er da kroppen slår seg vrang. Det er fryktelig tungt. Men forhåpentlvis blir det bedre. 

Planer for sommeren?

nr 1: feire ettåringen. Wait! What!? Allerede!?

nr 2: male huset

nr 3: forhåpentligvis ta corona vaksinen

nr 4: ta små spontan turer med jentene

Ikke så superspennende i år. Min mann har allerede hatt 4uker ferie som en forlengelses av pappapermen. Så han er tilbake på jobb. Så da er det jeg og jentene, så vi får ta dagene etter formen tenker jeg. 

Fikk noen planter av pappa, tomat, aloe vera og svart basilikum. Takk, ble smått med såing på oss i år.

Jeg har jo fortsatt strikkeprosjekter mitt om å strikke opp alt garnet jeg har liggende, har kommet ganske langt da. Må snart planlegge høst og vinterstrikk. Har du noen forslag? Det blir ihvertfall putty-gensere og daliha genser til jentene. 

Hva er dine planer for ferien?

- Connie - 

Helbredelse i stillhet

For noen år siden tok jeg et kurs i meditasjon. Noe jeg tenkte var litt oppskrytt og alternativt. Men jeg gikk med på kurset med et åpent sinn. Det har lært meg så utrolig mye om meg selv og hvilken kraft vi har i oss. Siden har jeg hatt vært på flere kurs og weekend retreat. Noen år siden nå da, ikke så mye kursing i småbarnstilverelsen, men bruker det jeg har lært. 

Stillhet - Ascension meditasjon

Har vært en lang periode nå hvor jeg ikke har praktisert, men nå er jeg endelig tilbake til daglig meditasjon. Og det gjør underverker på kort tid. Men opplevde ved oppstart igjen at det var kaotisk i hode, tankene svirrert og det opplevdes som vanskelig å finne roen og stillheten. Jeg har lært at meditasjonen virker ekstra godt med litt kaos, for det tyder på at man har mye stress på nervesystemet, mye å rydde opp i. Etter ett par ganger til med meditasjon er det lettere å finne roen. 

Hvilke fordeler har meditasjon egentlig?

Jeg kan bare snakke for min del men jeg opplever at jeg får sortert tankene mine og kan se de fra ulike perspektiver. Da er det lettere å ta gode avgjørelser, tenke klart og ha hode på rett plass. Jeg har en mye mer ro over meg, og bedre humør. Følelsene er i mer balanse. Og ikke minst gjør det meg sykt mye mer tålmodig med barna. Jeg klarer å tone meg mye lettere inn på barns perspektiv uten å være blendet av mine egne tanker og følelser. Jeg føler meg frisker og mer opplagt og jeg ser farger mye klarer enn ellers. 

Viktig å finne de tingene som gjør godt for oss selv

Jeg tror det er viktig å finne de tingene som er godt for oss og holde fast ved de. Stort eller smått. Meditasjon er en ting som er godt for meg i lik linje som bønn. Det er fort å ta for gitt hvor virkningsfylt det er og tenke «jaja dropper idag, det har ikke så mye å si». Men det er faktisk i de øyeblikkene du trenger det mest, så fort egoet ditt begynner å si at du ikke trenger hvile og egen kjærlighet er det nettopp da du skal prioritere det. Jeg har mange diskusjoner med mitt ego ihverttfall, og det vil meg aldri noe godt, ikke egentlig. Hvordan er det for deg? Er du flink til å prioritere tid for egenkjærlighet?

Ønsker deg en strålende dag videre! 

- Connie -

Ut av komfortsone

Et tema jeg har holdt meg langt unna. Opp gjennom årene i terapi og studier. Hører man stadig om det å våge seg ut av komfotsonen. Det har jeg synest er veldig vanskelig. Jeg har alltid hatt det trygt og godt inni bobla mi, og det er skummelt å våge seg ut i det ukjente. 

Men man vet jo ikke hva annet godt som er der ute hvis man ikke våger. Jeg prøver virkelig å åpne meg mer for muligheter og mennesker i mitt liv. Men det koster utrolig mye. Men til nå har jeg bare blitt positivt overrasket. Livet der ute er ikke så svartmalt som jeg skulle ha det til, og bare man våger å åpne seg litt, så blir det bedre, men det er tøft og man må våge å stå i det som måtte komme. 

Jeg fikk en tid tilbake spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet til menighetsbladet for Øvrebø og Hægeland. Jeg svarte ja og hoppet i det. Det var ei flott dama som ville høre min historie. Og ja det koster litt. Nå er jeg ganske åpen for å snakke om at jeg har en del angst i livet. Og på mange måter har det gjort meg godt rustet. Men jeg er også veldig sårbar og tar til meg hva enn som kommer min vei følelsesmessig.  På godt og vondt. Å dele min historie i menighetsbladet var veldig fint. Og jeg håper flere og flere blir enda mer åpne for å snakke om angst. Det har gitt meg mye livsmestring bare å bli mer åpen om temaet, og jeg har fått mange responser på det og spørsmål rundt det. 

Min oppfordring er, prøv å ta ett skritt ut av komfortsonen, det er skummelt, men tenk om det er noe fantastisk som venter på akkurat deg der ute!

- Connie - 

Søndag

God ettermiddag! Det er en rolig søndag i Casa Brandal idag. Fortsatt i karantene og må finne på ting med det vi har og holde hverandre med selskap. Hvordan ser dagen ut her i huset? 

To snupper som koser seg med hver sin bordaktivitet. Perling er blitt stas for eldste mann og minsten har prøvd seg på hjemmelagd fingermaling. Mens ho mor sluker en kaffe og tar bilder av mine to skjønnheter. 

Fingermalingen jeg lager innholder: 

Vann

Mel

Konditorfarge

Jeg liker godt bordaktiviteter, de er rolige, strukturerte og koselig. Da får vi de gode samtalene. Jeg er ikke like flink til å sette meg ned med jentene. Jeg har mye uro i kropp og sinn, men når jeg faktisk gjør det, merker jeg virkelig en ro og glede over å være her og nå. 

Vi har alle ting vi må øve på, for min del er det å roe ned og nyte de små øyeblikkene og stundene. Selv om det ser ut til at jeg slapper med en kopp kaffe i sofaen, surrer det egentlig i hodet på høygir. Tankene mine er mange og sporadiske, derfor har jeg praktisert mye meditasjon, det roer og samler tankene, men jeg har ikke vært så flink til å prioritere meditasjon i det siste. Og det merkes.

Hva gjør du for å roe tankene? 

- Connie - 

I karantene

Det måtte jo skje på et tidspunkt. Det er jo ganske rart og urettferdig hvordan vaksineringen  har blitt prioritert her i landet. Jeg er en av mange barnehageansatte og skoleansatte som arbeider direkte på frontlinje uten noe form for smittevernsmuligheter, men det er vi som står bak i køen. Hvor er logikken liksom? 

Frem til nå har vi vært ufattelig heldig på min arbeidsplass med relativt lite sykdom og karantene. Nå ble vi også tatt ut pga smitte. Da blir det hjemmekontoren på meg en liten stund. Jeg teste meg i går morges for covid som heldigvis kom tilbake negativ, får jo litt klump i magen hver gang man går å venter på testresultatet, men jeg er jo fullstendig symptomfri så. Men blir jo litt tatt på senga når man plustelig blir satt i karantene med mann og barn, ikke har man handlet, jentungen forbli hjemme fra barnehage og man blir litt satt ut av det hele for vi har levd ganske så normalt under pandemien foruten at vi har fulgt smitterådene. 

Jeg og min mann er ikke av de som er mye ute å farter så mye så det å holde oss hjemne er ikke så vanskelig for oss, vi har mindre kontakt med familie, det er det eneste. 

Godt vi har verdens beste naboer som hiver seg rundt og handle mat for oss, tusen tusen takk det setter vi veldig pris på.

Nå har jeg ikke noe unnskyldning for å utsette vindusvasken her i huset, så nå er det bare å brette opp armene. Man får ihvertfall tid til å gjøre de tingene i huset man har utsatt i lange tider. 

Hva har dere gjort når dere satt i karantene?

- Connie - 

Lese bøker

Hvorfor lese bøker egentlig? Når man har lært å lese er ikke det godt nok det da? 

I kveld skal jeg dele med dere min lese-reise. Jeg har som mange av dere sikkert vet slitt med lesevansker. Jeg satt timer på timer med min far gråtende for å komme igjennom leseleksa. Jeg kunne sette sammen bokstav for bokstav og lage ordlyden, men jeg hadde ikke noe leseflyt eller leseforståelse. Når jeg endelig hadde kommet meg igjennom leseleksa ante jeg ikke hva jeg hadde lest. Ord og setninger fløyt i hverandre og oppgavene til fulgte teksten lunne jeg bare glemme, og ofte ble de heller ikke gjort. 

Dermed starter min skoleangst. Den følelsen av å sitte i klasserommet med mine medelever og vente på at læreren skulle peke meg ut til å lese opp leksa. Det var et rent mareritt med verdens største klump i magen. Ble jeg valgt ble jeg korrigert og rettet på i det uendelige, det var utrolig ydmykende og jeg var så skamful. Jeg var ikke god nok og langt ifra like god som mine medelever. 

Ikke før jeg kom i 8. klasse og vi fikk med oss boka Brødre i blodet av Ingvard Ambjørnsen i norskfaget ble jeg interessert. Jeg hadde sett filmen Elling (basert på boka) hos mamma mange ganger og jeg kjente historien godt. Jeg likte godt filmen som handle om to menn som skal flytte inn i en leilighet sammen og sammen står de ovenfor ulike sosiale barrierer i livet.

Jeg kunne nok relatere meg mye til Elling (hovedkarakteren) som hadde ekstremt sosial angst. Jeg begynte på boka og tok for meg ord for ord. Satt sammen setninger, og gjenkjente de igjen fra film. Og plutselig knakk jeg lesekoden. Jeg husker det så godt. Jeg var så stolt og kry når jeg hadde lest min første bok. Etter det har jeg lest og lest mye for å vedlikeholde leseflyten og bli bedre til å lese. 

Nå i voksen alder merker jeg knapt til vanskene. Jeg har lagd meg noen strategier som fungerer for meg, slik at jeg kan lese passe lenge, for å få med meg konteksten og nyte boka, hvis ikke er ho ikke verdt å lese. 

Tilbake til spørsmålet om det er noe vits å lese bøker etter vi har lært å lese...

Svaret er.... Utvilsomt JAAA!  

Jeg vil være så freidig å påstå at det nesten er vel så viktig å lese som å ha et variert kosthold og det å trene. For hjerne vår trenger også trening, mental trening. Ved å lese senkes stresshormonet i kroppen vår og vi slapper av. Vi trener hjerne vår ved å tolke og analysere det vi lese, vi danner oss bilder og visualiserer. Vi får bedre ordforråd og videreutvikler språket. Vi underholder oss selv og blir mer kunnskapsrike. Det er dessuten veldig tilfredsstillende å lukke en bok etter å ha lest siste siden. Det gir en mestringsfølelse. 

Så les i vei, krøll deg opp i sofaen under et teppet på høsten, eller i skyggen på terrassen, eller som jeg gjør for tiden hør på lydbok i bilen på vei til jobb. Og ikke tenk på alt annet du burde ha gjort, det er bare hjernen din som prøver å gi deg unnskyldninger for ikke å lese. Hjernen vår er en luring. Jeg tror dessuten at det ikke spiller noen roller hva du leser bare du leser noe som du liker, om det er magasiner, tegneserier, koranen, romaner, dikt, bibelen eller faglitteratur, spiller ingen rolle. Personlig liker jeg godt faglitteratur, jeg elsker å lærer og utvikle meg. Men det hender jeg slår til med en krim i ny og ne. 

Håper dette innlegget ga deg litt inspirasjon og motivasjon hvis du har lesevansker eller bare trengte en liten puff til trigge leselysten. Nå har du masse gode fordeler som du kan se frem til. 

Ha en strålende kveld videre og en nydelig uke som kommer.

- Connie - 

Søvnparalyse

Har du noen gang opplevd søvnparalyse også kalt søvnlammelse? Det er så ekkelt. Jeg har vært plaget av det siden barndommen. Du har kanskje hørt om de som opplever romvesner eller demoner på rommet sitt under søvnparalyse fylt av frykt uten mulighet til å bevege seg. Jepp sånn er det faktisk. Søvnparalyse skjer i forbindelse med REMsøvnen der musklene blir lammet for å hindre at du beveger deg. Tenkte å dele et innlegg om hvordan jeg opplever søvnparalyse. 

Det hele starter når jeg er i ferd med å søvne eller våkne. Jeg oppfatter alt som skjer rundt meg som om jeg er våken. Men jeg kan ikke bevege meg. Først når jeg oppdager tilstanden blir jeg litt facinert, men etterhvert når jeg innser at jeg faktisk er våken men ikke klarer å bevege meg eller si noe, begynner man febrilsk å prøve å komme seg løs. Når det ikke går, prøver jeg å slappe av litt for å se om det løsner, men nei, og da setter frykten inn «hva om jeg ikke kommer meg ut av dette?», «hva er galt med meg!?». Panikk! Så begynner jeg å rope og skrike, men jeg klarer ikke å bevege leppene. Kommer det noe lyd!? Hjelp meg!?. Jeg er fanget. Fanget i min egen kropp, fylt med angst og panikk. Hvor lang tid går!? Sekunder, minutter, timer!? 

Så plutselig kjenner jeg et slags klikk og musklene hopper ut av lammelsen og jeg er fri. Det hele er over. Endelig. 

Når jeg kommer til hektene igjen sitter jeg litt å undre meg over hele episoden. Det er så ekkelt og man kjenner virkelig hvordan hjerter pumper, for man har opplevd en enorm frykt for ikke å våkne igjen. En frykt for å død. Så er det hele over på et par minutter. Det er så absurd. 

Flere en meg som opplever dette? Jeg syns det er like skummelt idag som når jeg var barn, men kommer meg kjappere ut av frykten og angsten i etterkant i voksen alder, det handler nok om at man vet hva som har skjedd og at det ikke er farlig. 

Ikveld skjedd det igjen på sofaen. Min mann satt en meter ifra mens prøve å komme meg ut av paralysen og ropte på han om hjelp. Da jeg kom ut av det, spurte jeg han om han hørte meg rope eller lage lyder. Det gjorde han ikke. Han merket ingenting. Og kvelden vår fortsatte som vanlig. 

Så hvis noen opplever det samme og har noen gode tips for lett å komme ut av søvnparalyse så fortell meg gjerne! 

Håper dere alle får en fin kveld og nattessøvn uten søvnparalyse. Jeg ser frem til sol og varm og tid i hagen. 

- Connie - 

Du skjønne mai... eller snart juni

Jeg hadde egentlig planer om å blogge en hel del nå på vår parten. Men det å begynne og jobbe igjen var litt mer hektisk enn jeg trodde. Også må jeg jo bare innrømme at i de siste ukene har jeg vært ekstremt sliten, med mye hodeverk og leddsmerter. Så da har det egentlig gått litt trått her på bloggen. Men jeg har ikke gitt opp altså, det blir bare ikke så hyppig. 

Se de to da!

Jeg har jobbet i en flerkulturell barnehage siden februar og læringskurven har vært bratt for å si det sånn. Men jeg elsker å lære om mennesker og kulturer. Og jeg har fått bli kjent med mange fantastiske folk. Jeg har lært hvor heldig jeg selv er og hvor takknemlig jeg er for mitt liv og den veien jeg har gått.

Så selv om jeg er en sliten 2 barnsmamma i full jobb med huset fullt av rot, småflekket klær, håret i ei usse og er fullstendig usminket for tiden er jeg også ydmyk og takknemlig for muligheten og utviklingen jeg har hatt. Jeg tror

det er viktig å være litt stolt av seg selv også i blant.

Det nærmer seg sommerferie og jeg håper jeg kan få blogget litt mer da. Håper ihvertfall. 

Ha en strålende kveld videre, jeg kryper tidlig til sengs ihvertfall. 

- Connie -

Det går bra

Hei igjen, har ikke forsvunnet helt fra bloggen, men det har blitt en lang pause nå på våren. Som dere sikkert har fått med dere startet jeg å jobbe i februar etter foreldrepermisjon. Jeg jobber som pedagogisk leder i barnehagen. Jeg hadde helt glemt hvor mentalt krevende det er å jobbe i barnehage. Og spesielt tungt er det nå i korona pandemien. Det er mange hensyn å ta.

Man blir sliten. Jeg er sliten nå. Dere opplever helt sikkert også å bli spurt om hvordan det går og man svarer bare «det går bra», som om det er det svaret som forventes eller man ikke vil bry noen. Hvorfor er det slik?

Med 2 små barn og 1,5t pendling hver dag, blir man sliten. Man skal ta vare på og følge opp barna, mannen, vedlikeholde hus, husarbeid, og ikke minst seg selv med sunn livsstil og fysisk aktivitet (som ikke eksisterer pr. dags dato) nettopp fordi man ikke orker... hehe. Dette er ikke ment som et klage innlegg, men en reality check. Småbarnslivet er ikke en dans på roser og akkurat nå syns jeg ting er litt kjipt på mange fronter mye nettopp fordi jeg er sliten. 

Jeg ser for meg å redusere arbeidsmengden til 80% til høsten. Jeg blir nødt til å prioritere meg selv og få en dag til husarbeid og avslappning. Det er utrolig kjedelig å bruke helgene på det når en endelig har tid sammen med barna. Jeg føler knapt jeg ser de i ukedagene. Det er ikke kult. Føler meg som en mamma som prioritere jobb før barna. Jeg vet jo at det er ikke tilfelle men det føles sånn. Man går rett og slett på akkord med seg selv. Så nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg ikke har prioritert bloggen selv om jeg virkelig vil skrive mye mer enn hva jeg har fått til til nå. 

Mental opprydding

Man hører og sier jo at man må skjerme barna for for mange impulser fra ytre omgivelser, for det kan bli for mye stimuli, de blir trøtte, grinete, og er rett og slett ikke utviklet og modne nok til å bearbeide alt som kommer inn. 

Men jeg tenker jo det faktisk er like realt for oss voksne. Bare tenke hvordan verden var for et par 1000 år siden kontra idag. Vi får så mange impulser døgnet rundt omtrent. Gjennom tv, mobil, radio, trafikk, skole/jobb, mennesker osv. 

Hjernen vår jobber på høygir for å ta imot, sende videre, tolke, bearbeide, respondere, lagre og jeg vet ikke hva. Den får aldri pause. Selv når vi sover jobber hjernen. Så hvordan koble av og hjelpe hjerne med å bearbeide alt? Det lurer jeg på. Jeg har ikke svaret selv, da hadde livet mitt hvert betraktelig mye lettere, for det svirrer godt oppi hodet mitt ihvertfall.

Men jeg har noen ting som jeg gjør som kan rydde litt i tankene ihvertfall. 

- Meditasjon og bønn (sortere tankene)

- Journaling/ brain dump (tømmer hodet)

- Offline mode (stoppe impulser fra nett/tv)

- Ut på tur (frisk luft, oksygen til kroppen)

- Trening (frigjør dopamin, lykkehormon)

Særlig offline mode, en halvtime/time før leggetid har mye å si altså, jeg får så utrolig mye bedre søvn altså og sovner mye fortere enn om jeg ligger å kikker på mobilen før legge tid. Idealt sett best om den legges igjen på et annet rom (det gjør ikke jeg etter jeg begynte å jobbe igjen pga vekkerklokke appen), men skal kjøpe en så fort det lar seg gjøre. 

Hjernen vår er fantastisk, det er ikke noe å si på det. Jeg har virkelig begynte å sette pris på hjernen og den unik måten den fungerer på. Det er utrolig fascinerende hvordan den virker og hvor mystisk den fortsatt er for oss. Det er så mye vi ikke vet om hjernen vår, derfor tror jeg det er viktig at vi prioriterer litt egentid til den og, slik at vi kan sorterer litt, reflektere, bearbeide og slappe av (da mener jeg ikke slappe av foran tv’en). 

Nå er jeg kanskje helt på bærtur med alle mine tanker om hjernen, men jeg syns det er så interessant å utforske og eksperimentere med ulike måter å bedrive med mental oppryddning. Og jeg vil gjerne høre om noen har noen andre tanker? Eller kommentarer på mine?

Hvordan driver du med mental oppryddning?

Ønsker dere en strålende kveld videre!

- Connie -

Våren kommer

Vet ikke med dere men jeg syns virkelig våren er en fin årstid. Alt som våkner til livet igjen etter lang vinterdvale, fuglene som kommer tilbake og synger for oss og den milde friske vårluften. Det er rett og slett deilig og man får ny energi til å starte nye prosjekter. Jeg tenker jeg så smått skal begynne å så litt snart, det hører med til våren for min del.

Nå har jeg vært i jobb i en måneds tid allerede, det har gått så fort og den lille snuppa mi vokser så fort. Idag er ho 8mnd, det er helt vilt. Ho trives godt hjemme sammen med pappaen sin. 

Jeg trives veldig i jobben, men den krever mye også, og det er en bratt læringskurve. Men nå liker jeg å lære nye ting og utvikle meg både faglig og personlig. 

Mitt lille gull ❤️

Jeg har vært så heldig å få bli med på kurs med tema om traumebevisst tilnærming, det er kjempebra og utrolig viktig noe egentlig alle foreldre burde hatt og alle som jobber med barn og unge. Mye av fagstoffen kan jeg faktisk relatere til min egen barndom og angsten. Det er utrolig spennende. 

Ellers skjer det ikke så mye på vår front, med covid på alle bauer og kanter, holder vi oss stort sett hjemme. I kr.sand er det mye smitte nå, og siden jeg jobber i kommunen er jeg derfor ekstra forsiktig. Jeg går knapt på butikken, storhandelen er det mannen som tar seg av så jeg tid med jentene, det blir det ikke allverdens med i uka. 

Håper vi alle kan bli vaksinert snart så vi kan begynne å leve mer normalt igjen.

- Connie - 

Bare la meg få gråte litt

- litt om livet med angst

Mange år med angst gir erfaringer, på godt og vondt. Jeg har misunnet andre for alt de har klart og klarer. Så ser jeg på meg selv og jeg er så langt derfra. Kan jeg å klare det? så klart jeg kan, men det er skummelt, jeg er redd. 

Men så ser jeg på det jeg har klart og det er faktisk ganske mye. Jeg har kommet langt, jeg har skapt meg et liv å være takknemlig og stolt over. Jeg for stadig hører folk sier at jeg må være så sterk som har klart å komme meg så langt. Klart jeg er sterk, jeg kjemper hver dag med nedd og klør. Jeg sliter med frykt og angst men kjemper hver dag. Jeg er sterk fordi jeg må, å gi opp er ikke et alternativ. 

Derfor har jeg behov for å være svak noen dager, jeg må få gråte ut, slippe å være så sterk. Jeg må få lov til å være svak uten at det skal være noe galt i det. Uten at det skal være et problem som må løse for å passe inn i hva enn som anses for å være normalen. Gi meg tid til å være meg uten rustningen på og komme meg igjen før jeg nok en gang tar den på for å kjempe videre. 

Gråt, hulk, pust og kjemp videre! 

 - Connie -

Strikkerier

God kveld dere, håper dere har hatt en fin dag med både valentin, morsdag og fastelavn. Jeg pleier alltid å si «alle gode ting er tre». 

Jeg har vel blitt sånn ganske hekta på strikk. Og har vel tatt litt av på garnshoppingen de siste 3 årene. Salg vett du.. usansett det har blitt en del garn som tar opp mye plass. 

Jeg har sånn sakte men sikkert startet en rydde/kaste prosess for å bli kvitt en del ting, ting som ikke brukes eller ikke er nødvendig. Ting og rot har jeg funnet ut er en av grunnen til st jeg ikke klarer å slappe helt av. Jeg får en indre uro når ting ikke er på stell. Og vi har så utrolig mye og nei jeg er ikke super organisert eller ryddig. Huset mitt ser ut som en barnehage gone wild.. 

Men ikke alt er like lett å gi bort/selge/kaste blant annet garnet mitt. Så da lagde jeg en strikkeutfordring til meg selv for 2021, nemlig å strikke opp alt garnet jeg har. Jeg får ikke kjøpe garn uten en plan for det. Gjett om jeg ville shoppe garn i januarsalget. 

På instagram har jeg en konto dedikert til dette, og jeg har invitert til samstrikk for de som måtte ønske å henge seg på. Jeg legge ut månedtlig et nytt tema for å gjør det litt spennende, utfordrene og motiverende. Sjekk gjerne ut kontoen: Strikk0ppgarnet

Tema jeg valgte for februar ble blåtoner, siden jeg har en del blått garn til tross for at jeg er jentemamma. Nå strikker jeg på en oslolue til ho eldste og willumsselebukse til ho yngste. Pleier egentlig bare å strikke en ting av gangen, men av og til blir det flere. 

Prøver meg på litt broderi på strikk og, syns det er så fint.

Jeg har hatt utrolig mye strikketid i corona tiden og takk Gud for det, ellers hadde jeg gått på veggene tror jeg. Men i morgen begynner jeg i jobb igjen, så da blir det ganske mye mindre tid til strikk, men skal nok få sniket inn litt. 

Visste dere forresten at strikking er bra for helsa? Bare google å les selv

Ønsker alle en flott uke!

- Connie -

Siste dag i permisjon

Back to work

Idag er det akkurat 11 mnd siden jeg ble sykmeldt. Jeg ble sykmeldt da jeg gikk gravid og landet vårt stengte ned pga. covid. Det var mye usikkerhet. Hvordan ville utsiktene bli? Til tross for at helsenorge mente det ikke var økt risiko for gravid med tanke på covid, var ikke jeg villig til å ta sjansen. I mars i fjor visste vi fortsatt veldig lite om viruset og jeg var ikke villig til å sjanse med livet til babyen i magen. Gravid har dessuten nedsatt immunforsvar under graviditeten, så hvem visste vel hvordan den gravide ville reagere på viruset og hvordan sykdomsforløpet ville bære hen. Noen ville sikkert ment jeg var litt hysterisk, men jeg angrer ikke på valget mitt. Mange tanker raste i hodet i den perioden, ville jeg få ha med mannen på sykehuset, hvordan ville sykehusoppholdet være med tanke på smittevern osv. Men alt har gått over all forventning. Vi har vært så velsignet hele veien. Takk Gud for det.

Nå er det pappaen som skal være hjemme og jeg begynner på jobb igjen. Jeg visste ikke om jeg kom til å få noe jobb før permisjonen min gikk ut. Det skapte mye bekymringer. Man må jo få økonomien til å gå rundt. Så jeg ba og ba og ba, og jeg søkte og søkte. Så fikk jeg komme på et par intervjuer. Deriblant et i sentrum av byen, hvor jeg fikk vikariat. Det blir veldig spennende og skulle jobbe i en by-barnehage. Jeg tror det vil by på masse læring, utvikling, glede og utfordringer. Det er helt utrolig at det går an, jeg er så heldig som får jobb 2 uker før permisjonen min får ut. Jeg tror Gud virkelig hører mine bønner, for det ordner seg alltid når jeg velge å be til han og legge det i hans hender. Tusen Takk. Det er virkelig verdt å stole på Gud. 

Jeg har vært hjemme med Synnøve i 7mnd nå og den tiden har løpt! At det går an. Følte ho kom til verden i går omtrent. Ho er helt fantastisk, blid som dagen er lang og skikkelig bråkete når ho kan, haha. Eva er superstore-søster. Nå skal jeg innstille hode på fulltidsjobb, bhg levering, pendling og familiehverdagen. Det skal bli godt, men det kommer garantert til å bli travelt, og jeg krysser bare fingrene på at jeg ikke blir forkjøle eller noe sånt den første tiden tilbake i barnehage. Er spent på hvordan det blir å jobbe med tanke på smittevernet, det må jo være spesielt. Jeg har liksom sluppet unna til nå, men jeg har så respekt for barnehageansatte og den innsatsen de har gjort, det er helt fantastisk. Og jeg håper virkelig ikke folk tar det for gitt, for det er faktisk det som holde samfunnet vårt i gang og folk i jobb. Jeg er så takknemlig for at Eva har kunne gå i barnehage. De ukene barnehagen var stengt, da jeg var gravid, kjedet hun seg veldig hjemme, og jeg hadde problemer med å leke med ho. Det var ikke godt i mammahjertet. Så jeg er veldig glad for at ho kunne begynne igjen. 

Det blir rett og slett spennende fremover, jeg ser virkelig frem til å jobbe igjen. Det er så utrolig givende å jobbe med barna som er vår fremtid, de er bare helt utrolig gode, omsorgsfulle, kreative, lekne, utforskende og nysgjerrige, det er jo litt synd at vi mister litt av det når vi vokser opp for de har en helt unik væremåte og ser liksom så lyst på det meste.

I bibelen står det: 

Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

(Matt 18.1)

Det sier ganske mye synes jeg, hva tenker dere?

Jeg håper dere får en strålende dag videre!

- Connie -

Tilbake på blogspot

 God morgen til deg!

Jeg vil bare informere om at jeg flytter tilbake bloggen her på blogspot, har hatt mye problemer med bloggplattformer, så da havner jeg tilbake hit. Beklager at det blir så mye frem og tilbake. 

Håper du også er bevisst på takknemlighet i hverdagen og tar dere noen minutter hverdag og tenker på hva som er bra. Det er alltid noe selv om man har det ganske kjipt. Det kan være en kaffekopp, en varm dusj eller et smil fra noen. Det trenger ikke å være så stort alltid. Selv har jeg fått det mye bedre etter at jeg har skiftet fokus fra alt jeg ikke har til alt jeg har å være takknemlig for, og det er ganske mye. 

Så gøy å se at mange vil følge bloggen, jeg har invitert mange på facebookgruppa, men det er bare å forlate gruppen hvis du føler for det, tar ikke det personlig. Jeg vil fortsette å fortelle litt om livet med angst og utfordringer men også andre ting. Jeg er ikke ekspert snakke kun ut fra min egen erfaringer. 

Ønsker deg en strålende dag videre!

- Connie -