Høygravid på jobbintervju

Blir det jobb på meg nå eller? 

Idag var jeg på jobbintervju

Jeg kommer stadig over artikler om at gravide bør la være å nevne og skjule graviditeten under et jobbintervju. I mitt tilfelle var det desverre litt vanskelig med mine 34 uker. Det er ikke sånn at jeg kan trekke inn magen og skjule den med en litt vid bluse. Det skjer desverre diskriminering i jobbansettelse. Det er skikkelig urettferdig, og det burde ikke være slik. Håper ikke det får noe å si for meg, jeg valgte ihvertfall å være ærlig og åpen om min graviditet, det var jo ikke sånn at jeg hadde noe valg uansett. 

Uke 34 growing and showing!

Men nå var det sånn at jobben jeg ønsker meg ble utlyst og da måtte jeg jo søke. Det var visst 17 søkere og 4 kandidater ble trukket ut blant dem var jeg. Ikke verst bare det. Så da var det bare å takke ja til intervju, så må man jo skrive ut notatet, attester, cv, referanser og vitnemål. Lese opp om arbeidsplassen. Forberede seg på spørmål og prøve å få litt søv ihvertfall (det ble 2timer). Dagen er inne og det er på tide kjempe seg inn i det "fineste" gravidtøyet man har (så fint som det går ann for gravidtøy å være ihvertfall). Fikse håret, slenge på litt mascara og fikse bryna. Fore jentungen og levere i barnehagen. Så glad for at jeg fikk komme inn til intervju tidlig på dagen, da er man fort ferdig.

Bare for å ha nevnt litt om sosial angst og jobbintervju. Faktisk har jeg ikke hatt noe problem med å gå på jobbintervju med tanke på ansgten. Når det er snakk om en jobb jeg virkelig ønsker så har det gått veldig greit. Det er klart man blir nervøs og gruer seg noe eller i mitt tilfelle grugleder meg. Men jeg vet jo hva jeg står for og hva jeg vil, det verste er jo å snakke selv frem. Jeg tror også at mine 3år med drama på vgs har hjulpet meg, det har liksom gjort til at jeg har blitt vant til å stå foran fremmede folk å snakke, så får det være opp til de om de liker det jeg sier eller ikke. Jeg har gjort det jeg kan og er stolt av det.

Så kan man jo reflektere over egen presentasjon og vurdere hvordan en eventuelt vil endre noe til neste gang. Jeg tror man uansett gjør så godt man kan på ett jobbintervju så er det jo opp til ansetteren og vurdere om du er den rette eller ikke. Jeg håper jo virkelig jeg er den rette denne gang. Det hadde vært så godt å få en fast jobb nå etter 4år med vikariat. Det gir en selv en selvtillitsboost, og en trygghet både for meg og familien, også er det godt å ha en plass hvor en føle seg hjemme ikke bare til midlertidig lån.

Jeg følte intervjuet gikk fint, jeg tror ikke jeg kunne gjort det noe bedre ihvertfall, så jeg sier meg fornøyd. 

Så denne gangen sier jeg at jeg heier jeg på meg selv! 

- Connie -

Slik knakk jeg strikkekoden

Strikkekoden

Jeg lærte det grunnleggende i strikking av min farmor da jeg var 6-7år gammel. Rett vrang, legge opp og felle av. Det syntes jeg var veldig gøy. Men jeg har ikke klart å strikke annet en kluter, luer og skjerf. Jeg klarte ikke å følge strikkemønstre og det var overbevist om at det hang sammen med min dysleksi. Men da jeg fikk barn, ville jeg så veldig gjerne lære mer om strikke og produsere plagg. For noen år tilbake lærte jeg å strikke sokker av mamma. Men det var ikke nok for meg. Jeg var frustrert. Flere enn meg som har vært det?

Men på arbeidsplassen hadde vi en læring som strikket, hun var også relativt ny i strikkeverden. Hun strikket på et nydelig plagg fra boken klompelompe. Hun var enda mer preget av dysleksi enn meg og hun klarte å lese oppskrifter. Hallo Connie, hvis ho kan, kan vel du og! tenkt jeg med meg selv. Jeg ble litt irritert over meg selv og over at jeg jeg hadde brukt dysleksien som unnskyldning for at jeg ikke fikk det til.

Så jeg besøkte mamma og fikk låne hennes klompelompe bøker og bestemt meg for at nå skulle jeg lære meg å strikke okke som. 

Det ble mye prøving og feiling. Mye googling og hjelp av youtube. Og vipps. Jeg kunne strikke og følge oppskrifter. Og der verste av alt det er jo ikke vanskelig engang.

Så da begynt jeg strikke plagg til jentungen. Jeg tok bilder og la ut på Instagram. Så kom jeg over strikkedesignere som søkte teststrikkere til sine nye strikkeoppskrifter. Da tenkte jeg hvor ille kan det være, jeg skal jo bare strikke en oppskrift, finne feil evt. endringer, gi tilbakemelding. Og ikke minst vil det jo gjøre meg til en enda bedre strikker. Det må jeg si det er jo så givende og gøy å få lov å teststrikke og hjelpe andre med strikkeoppskrifter. For en jobb det må være å lage de altså. All respekt. 

Så det var historien om hvordan jeg knakk strikkekoden. Hvordan var det med deg?

Happy Knitting! 

- Connie - 

Club Creo

- Reklame -

Et lite innlegg om hobbypakken fra Club Creo. 

Da koronasituasjonen inntraff og barnehager ble stengt og vi måtte holde avstand til andre barn og familie. Tenkte jeg at det er jo fint med en liten oppmuntring i hverdagen. Så kom jeg over Club Creo. Club Creo er en hobbyklubb for barn. Jeg er verken sponset eller fått dette produktet  gratis av Club Creo. Som abonnent i Club Creo får du tilsendt en hobbypakke i mnd med ulike kreative aktiviteter man kan gjøre med barn. Pakken blir sendt fra Sverige og koster under 200kr i mnd. 

Selv om innholdet er mer beregnet for større barn har det passet fint for oss også. Eva elsker å være kreativ og blander kreativ skapelse og lek. Det forbedrer også språket hennes da vi kan samtale underveis i prosessen. Vi samtaler jo uansett altså men i en skapende prosess blir samtalen drevet av litt andre ting en til vanlig, feks preposisjoner, form, farge, stor, liten og andre ting som går ut på å beskrive noe. Som mamma (og barnehagelærer) må jeg si meg veldig fornøyd med denne pakken som stimulerer til så mye kreativitet og læring samtidig som det gir familien en veldig gøy og god stund sammen.

Pakken inneholder ulike produkter og ett hefte med tips til hva vi kan lage. 

Søndag som var satt vi hele familien rundt kjøkkenbordet og lagde i vei. Det er givende å gøy å sitte å være kreativ og se hvilken glede også Eva har av det. Vi satt i underkant av 2 timer som er lenge for en 2åring. Men ho koste seg så og gir et godt avbrekk fra tv og i-pad. 

De fantasifulle figurene inspirerte til lek. 

Til slutt endte vi opp med mange fine figurer som hele familien har vært med på lage. Dette var virkelig en stund som gav familien kvalitetstid sammen på en grå regnværsdag. 

Hvis du vil lese mer om Club Creo så kan du klikke på linken under:

www.clubcreo.com/no/

- Connie -

 

Gravid uke 33

 Uke 33

Idag er jeg gravid i uke 33+0. Det begynner å merkes nå, spesielt på søvnen. Det gjør veldig vondt å ligge for ikke å snakke om å snu seg, det gjøres i snegle fart. Hehe.

Det begynner å gå opp for meg at det bare er knapt 7 uker til jeg er mamma til to nydelige jenter. For en velsignelse. Jeg har tidlig visst at jeg ville bli mamma, det må være den største gaven på denne jord. Men jeg var veldig klar på at jeg ikke skulle få barn flr jeg var mentalt klar for det. Psyken min har jeg jobbet mye med nettopp for at jeg vil være en stabil og trygg mamma for barna mine.

Vi har funnet navn til lillesøster men det er hemmelig frem til hun kommer. Det meste er klart til ankomsten, bare ett par småting igjen. Er så greit når det meste kan arves etter storesøster. 

Eva er blitt så glad i babyen allerede. Vi snakker mye om at babyen kommer. At babyen vil trenge mamma mye, men at det også skal være tid til Eva. Vi synger sanger til babyen og koser med magen. Det blir veldig spennende å se hvordan hun håndtere det når babyen faktisk kommer. Jeg tror hun blir en fantastisk storesøster, hun har ett hjerte av gull. 

Men man blir jammen lei av og være gravid, så det er godt man kan ha nedtelling frem til termin nå.

- Connie - 

En litt annerledes 17.mai feiring

17. Mai 2020

Jeg er nok ikke alene når jeg sier at jeg var litt spent på hvordan årets 17.mai feiring ville bli. En dag som betyr mye for mange, selve landets bursdag og barnas dag. Selv om 17.mai for med har vært en vanskelig på grunn av min sosiale angst så er det uansett en dag man skulle ønske man kunne feire som vanlig. Men under omstendighetene ble det ikke slik i år. Men dagen skulle feire okke som. Flagget skulle henges opp, finstasen skulle på, god mat og god stemning skulle det bli for å få en fantastisk flott dag uansett.

 I år har jeg strikket kjole til Eva mor, den ble ferdig klokken 23:00 16.mai, føltes nesten som om det var eksamen jeg leste til, for den ville jeg få ferdig. Men jeg pleier jo å vaske strikketøyet når jeg er ferdig med det for å få vekk drit og lort, men det var jo litt dumt akkurat denne gangen. Den var jo ikke tørr til 17.mai, så i desperat forsøk på å få den tørr, hang jeg den ut frem til det behynte å regne, jeg hang den foran varmepumpen og til slutt brukte jeg hårføneren som siste krampestrekning. Jeg fikk den tørr, bestikket jentungen med sjokolade for å få den på (jepp mom of the year). Og jentungen var kledd akkurat i tiden til svigers kom. Jippi, seier til mamma. Eva var skikkelig sur og grinete, ho ville ikke sov på formiddagen så blei jo litt spent på hvordan dagen skulle bli. Men så kom farmor og farfar og jentungen var blid som ei sol resten av dagen. 

Dansekjole fra ministrikk

Vi holdt oss kun hjemme, som vi stort sett gjør for tiden. Det var bilkortesje her hvor vi bor, men det var bitende sur vind og jeg orket rett og slett ikke med en trassete unge. Vi bestemte oss for å ha det ekstra koselig hjemme bare. Som nevnt inviterte vi mine svigerforeldre bare. De er stort sett de eneste vi har hatt kontakt med siden landet lukket ned. Det er besvisst valg for å minimere kontakt. Eva er veldig glad i farmor og farfar. 

Svigermor kom med to deilige kaker. 

Pavlova og en kake som Evas oldemor pleide å lage, hun het også Eva. 

Jeg derimot var ikke så avansert på bakefronten i år. Men disket opp med grillspryd med brownie, jordbær, blåbær og skumbiler. Ideen er fra enkleresmåbarnsliv fra instagram. 

Det ble lek, god stemning og masse spising. 

Min mann grillet. 

En helt enkel men likevel perfekt dag. 

Eva sovna som en engel. 

Jeg håper dere hadde en fin feiring til tross for at ting er litt annerledes. Vi må bare se lyst på det og gjør det beste ut av dagen, spesielt for barna våre. 

- Connie - 

Er jeg interessant nok?

Ett ærlig og litt vanskelig innlegg om mangel på nettverk, selvfølelse

Dette innlegget er ikke ment for å synes synd på meg selv, bare så det er sagt. Jeg har aldri vært en veldig sosial person, jeg har et veldig lite nettverk, med egentlig ingen nære gode venner. Jeg har stort sett bare hatt familien. Og på mange måter har det vært mere enn nok for meg. Men jeg har alltid fått høre at jeg kommer til å få dårlig livskvalitet hvis jeg ikke får meg venner. For meg har dette aldri vært noe lett, jeg er ikke en sånn person som bare hopper inn i sosiale kretser og blir en del av gjengen. Så på mange måter jeg er en litt kjedelig person. Tilbake i 2013 var jeg arbeidsledig og ble gjennom nav sendt på kurs for å lære å skrive jobbsøknader, cv og få meg praksisplass. Der satt vi 8 stk på ett typisk møterom med ett stort ovalt bord og kontorstoler og skulle øve oss på å intervju hverandre, få tips og triks fra veiledere. Med ett satt veilederen øynene i meg og sa "Du mangler utstråling Connie, så du kommer aldri til å bli trukket ut til jobbintervju". Jeg mener hva gjør ikke ett sånt utsagn med selvtilliten liksom? Og jeg tenker fortsatt på om hun har rett, for jeg har enda ikke fått noe fast jobb. Er jeg for kjedelig? hvordan får man egentlig utstråling? Hvordan gjøre meg selv interessant? Jeg mener jo denne dama ikke burde få lov til å veilede folk ut i jobb med sånne utsagn. Man vet jo så lite om hvorfor folk er arbeidsledig, det kan være mange grunner til og for mange kan det være veldig vanskelig bare å gjennomføre et sånt type arbeidstreningskurs. Ok. Så mangler jeg utstråling, venner og ett nettverk, men jeg er jo ikke mindre verdt av den grunn. Vi er alle forskjellige og vi trenger forskjelligheter. Jeg mener jo at jeg er like god som en annen til å gjøre en jobb selv om jeg ikke har utstråling. Eller?

Mange er som meg uten ett nettverk og til tider er det ensomt. Men også liker jeg å være for meg selv. Så jeg har nok vært litt for god til å skyve unna mennesker som ønsker å være med meg og ønsker meg godt. Men når man ikke føler seg verdig eller god/interessant nok ønsker jeg ikke å starte noe som ikke vil vare. 

Samtidig som jeg vet hvor viktig det er for utvikling å være sammen med andre mennesker. Som hele min utdanning bygger på at barn lærer i felleskap med andre. Det gjelder jo ikke bare barn, men  mennesker generelt. Vi er jo skapt for å være sammen. For meg har dette blitt vanskelig for jeg har aldri vært sammen med andre mennesker (bortsett fra familien da), selv ikke som barn. Jeg har ikke trening i dette. Derfor er dette noe jeg absolutt må jobbe med, for å få det bedre med meg selv, for å være et forbilde for barna mine, og for å bli bedre i jobben min. Jeg jobber tross alt i barnehagen og vet jo hvor viktig det er med relasjonsbygging. Jeg har kunnskapen men for meg er det vanskelig i praksis. Det henger nok igjen fra barndommen, ungdomsårene og nå i voksen livet. Veilederen fra Navs arbeids-kurs visste ikke at jeg har hørt som barn at jeg må jobber mer for å bli like god som de andre barna, at jeg trengte å anstrenge meg, at jeg som ungdom fikk høre av lærer og voksne at jeg bare er negativ og ødelegger for andre, at jeg kanskje burde gå i terapi og begynner på medisin for det. Da trengte jeg ikke å høre i tillegg at jeg mangler utstråling. Jeg sier bare til deg kursveileder, vær forsiktig med hva du sier før du kjenner ett menneske, du vet ikke hvordan det du sier vil påvirke vedkomne. 

Men jeg har klart meg bra, til tross for at jeg ikke har et nettverk. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv mentalt. Jeg har kjempet mot sorg, ensomhet, depresjoner, selvskading, selvmordstanker og daglig angst. Jeg vet hvor sterk jeg er, men jeg vet også hvor vondt det gjør når noen tråkker på at jeg har jobbet for. Ingen kan ta fra meg prosessen og den styrken det har gitt meg. Men det har også gjort til at jeg skjerme om det som er mitt, for jeg vil ikke miste det. Jeg ønsker å hjelpe andre som også er som meg, barn som lider i det stille, som ikke blir sett eller anerkjent. Jeg ønsker ikke min verste fiende å ha det så vondt som jeg har hatt det til tider. Jeg håper at med noen av mine fremtidig innlegg kan være til hjelpe for andre. Det er mange som kjenner seg små i denne verden. Jeg skal øve meg på å bli modigere, ærligere, fortelle og sette lys på hvordan det er å leve ett litt mer ensomt liv med daglig angst og bekymringer. Jeg håper jeg kan inspirere til å se de små gledene og seierene i hverdagen, selv om de kanskje virker ubetydelig for noen, kan det ha mye å si for andre. Jeg håper du vil følge med på denne utforskningsreisen sammen med meg. Kanskje du kan lære meg noe, for jeg kunne virkelig også trenge litt støtte underveis. 

Dette innlegget kan nok for mange virke litt sippet og klagete, men det er ikke intensjonen, men heller å belyse hvordan livet kan være for noen med angst og lav selvfølelse. Hvordan det påvirker hverdagen. 

Ett ærlig og vondt innlegg å publisere på nett, men av og til har man behov for å få sagt sitt. 

- Connie - 

Skinkepasta

Barnevennlig middag!
Skinkepasta!

Idag vil jeg dele med dere oppskrift på en skinkepasta-rett jeg er vokst opp med. Av og til er spørsmålet "Hva skal vi ha til middag?" det verste spørsmål jeg kan få. Da er det greit med en kjapp og enkel rett som alle liker og som jeg vet det blir lite protester på.

Ingredienser:

Tagliatelle eller annen pasta du liker

En purre (grovhakket) 

En paprika (grovhakket) 

1-2 fedd hvitløk (finhakket) 

En boks bog/piknic skinke (terninger) 

1 boks fløte

1-3ss grov sennep

1 dl Jarlsberg (eller annen ost, jeg bruker bare Synnøve Finden)

En lite melkskvett til å spe i sausen.

Salt og pepper

Kok pasta. Hakk purre og hvitløk og stek blankt i litt olje. Tilsett så paprika og surr litt til. Hell over fløte og sennep og bland godt på svak varmen, blir sausen for tykk så spe på med litt melk. Ha i ost og la den smelte, jeg lar sausen småkoke bittelitt og tilsetter så skinken. Gir sausen da 1min før jeg blander alt med pastaen. Smak til med salt og pepper.

Jeg håper det smake! 

- Connie -