Lese bøker

Hvorfor lese bøker egentlig? Når man har lært å lese er ikke det godt nok det da? 

I kveld skal jeg dele med dere min lese-reise. Jeg har som mange av dere sikkert vet slitt med lesevansker. Jeg satt timer på timer med min far gråtende for å komme igjennom leseleksa. Jeg kunne sette sammen bokstav for bokstav og lage ordlyden, men jeg hadde ikke noe leseflyt eller leseforståelse. Når jeg endelig hadde kommet meg igjennom leseleksa ante jeg ikke hva jeg hadde lest. Ord og setninger fløyt i hverandre og oppgavene til fulgte teksten lunne jeg bare glemme, og ofte ble de heller ikke gjort. 

Dermed starter min skoleangst. Den følelsen av å sitte i klasserommet med mine medelever og vente på at læreren skulle peke meg ut til å lese opp leksa. Det var et rent mareritt med verdens største klump i magen. Ble jeg valgt ble jeg korrigert og rettet på i det uendelige, det var utrolig ydmykende og jeg var så skamful. Jeg var ikke god nok og langt ifra like god som mine medelever. 

Ikke før jeg kom i 8. klasse og vi fikk med oss boka Brødre i blodet av Ingvard Ambjørnsen i norskfaget ble jeg interessert. Jeg hadde sett filmen Elling (basert på boka) hos mamma mange ganger og jeg kjente historien godt. Jeg likte godt filmen som handle om to menn som skal flytte inn i en leilighet sammen og sammen står de ovenfor ulike sosiale barrierer i livet.

Jeg kunne nok relatere meg mye til Elling (hovedkarakteren) som hadde ekstremt sosial angst. Jeg begynte på boka og tok for meg ord for ord. Satt sammen setninger, og gjenkjente de igjen fra film. Og plutselig knakk jeg lesekoden. Jeg husker det så godt. Jeg var så stolt og kry når jeg hadde lest min første bok. Etter det har jeg lest og lest mye for å vedlikeholde leseflyten og bli bedre til å lese. 

Nå i voksen alder merker jeg knapt til vanskene. Jeg har lagd meg noen strategier som fungerer for meg, slik at jeg kan lese passe lenge, for å få med meg konteksten og nyte boka, hvis ikke er ho ikke verdt å lese. 

Tilbake til spørsmålet om det er noe vits å lese bøker etter vi har lært å lese...

Svaret er.... Utvilsomt JAAA!  

Jeg vil være så freidig å påstå at det nesten er vel så viktig å lese som å ha et variert kosthold og det å trene. For hjerne vår trenger også trening, mental trening. Ved å lese senkes stresshormonet i kroppen vår og vi slapper av. Vi trener hjerne vår ved å tolke og analysere det vi lese, vi danner oss bilder og visualiserer. Vi får bedre ordforråd og videreutvikler språket. Vi underholder oss selv og blir mer kunnskapsrike. Det er dessuten veldig tilfredsstillende å lukke en bok etter å ha lest siste siden. Det gir en mestringsfølelse. 

Så les i vei, krøll deg opp i sofaen under et teppet på høsten, eller i skyggen på terrassen, eller som jeg gjør for tiden hør på lydbok i bilen på vei til jobb. Og ikke tenk på alt annet du burde ha gjort, det er bare hjernen din som prøver å gi deg unnskyldninger for ikke å lese. Hjernen vår er en luring. Jeg tror dessuten at det ikke spiller noen roller hva du leser bare du leser noe som du liker, om det er magasiner, tegneserier, koranen, romaner, dikt, bibelen eller faglitteratur, spiller ingen rolle. Personlig liker jeg godt faglitteratur, jeg elsker å lærer og utvikle meg. Men det hender jeg slår til med en krim i ny og ne. 

Håper dette innlegget ga deg litt inspirasjon og motivasjon hvis du har lesevansker eller bare trengte en liten puff til trigge leselysten. Nå har du masse gode fordeler som du kan se frem til. 

Ha en strålende kveld videre og en nydelig uke som kommer.

- Connie - 

Søvnparalyse

Har du noen gang opplevd søvnparalyse også kalt søvnlammelse? Det er så ekkelt. Jeg har vært plaget av det siden barndommen. Du har kanskje hørt om de som opplever romvesner eller demoner på rommet sitt under søvnparalyse fylt av frykt uten mulighet til å bevege seg. Jepp sånn er det faktisk. Søvnparalyse skjer i forbindelse med REMsøvnen der musklene blir lammet for å hindre at du beveger deg. Tenkte å dele et innlegg om hvordan jeg opplever søvnparalyse. 

Det hele starter når jeg er i ferd med å søvne eller våkne. Jeg oppfatter alt som skjer rundt meg som om jeg er våken. Men jeg kan ikke bevege meg. Først når jeg oppdager tilstanden blir jeg litt facinert, men etterhvert når jeg innser at jeg faktisk er våken men ikke klarer å bevege meg eller si noe, begynner man febrilsk å prøve å komme seg løs. Når det ikke går, prøver jeg å slappe av litt for å se om det løsner, men nei, og da setter frykten inn «hva om jeg ikke kommer meg ut av dette?», «hva er galt med meg!?». Panikk! Så begynner jeg å rope og skrike, men jeg klarer ikke å bevege leppene. Kommer det noe lyd!? Hjelp meg!?. Jeg er fanget. Fanget i min egen kropp, fylt med angst og panikk. Hvor lang tid går!? Sekunder, minutter, timer!? 

Så plutselig kjenner jeg et slags klikk og musklene hopper ut av lammelsen og jeg er fri. Det hele er over. Endelig. 

Når jeg kommer til hektene igjen sitter jeg litt å undre meg over hele episoden. Det er så ekkelt og man kjenner virkelig hvordan hjerter pumper, for man har opplevd en enorm frykt for ikke å våkne igjen. En frykt for å død. Så er det hele over på et par minutter. Det er så absurd. 

Flere en meg som opplever dette? Jeg syns det er like skummelt idag som når jeg var barn, men kommer meg kjappere ut av frykten og angsten i etterkant i voksen alder, det handler nok om at man vet hva som har skjedd og at det ikke er farlig. 

Ikveld skjedd det igjen på sofaen. Min mann satt en meter ifra mens prøve å komme meg ut av paralysen og ropte på han om hjelp. Da jeg kom ut av det, spurte jeg han om han hørte meg rope eller lage lyder. Det gjorde han ikke. Han merket ingenting. Og kvelden vår fortsatte som vanlig. 

Så hvis noen opplever det samme og har noen gode tips for lett å komme ut av søvnparalyse så fortell meg gjerne! 

Håper dere alle får en fin kveld og nattessøvn uten søvnparalyse. Jeg ser frem til sol og varm og tid i hagen. 

- Connie - 

Du skjønne mai... eller snart juni

Jeg hadde egentlig planer om å blogge en hel del nå på vår parten. Men det å begynne og jobbe igjen var litt mer hektisk enn jeg trodde. Også må jeg jo bare innrømme at i de siste ukene har jeg vært ekstremt sliten, med mye hodeverk og leddsmerter. Så da har det egentlig gått litt trått her på bloggen. Men jeg har ikke gitt opp altså, det blir bare ikke så hyppig. 

Se de to da!

Jeg har jobbet i en flerkulturell barnehage siden februar og læringskurven har vært bratt for å si det sånn. Men jeg elsker å lære om mennesker og kulturer. Og jeg har fått bli kjent med mange fantastiske folk. Jeg har lært hvor heldig jeg selv er og hvor takknemlig jeg er for mitt liv og den veien jeg har gått.

Så selv om jeg er en sliten 2 barnsmamma i full jobb med huset fullt av rot, småflekket klær, håret i ei usse og er fullstendig usminket for tiden er jeg også ydmyk og takknemlig for muligheten og utviklingen jeg har hatt. Jeg tror

det er viktig å være litt stolt av seg selv også i blant.

Det nærmer seg sommerferie og jeg håper jeg kan få blogget litt mer da. Håper ihvertfall. 

Ha en strålende kveld videre, jeg kryper tidlig til sengs ihvertfall. 

- Connie -

Det går bra

Hei igjen, har ikke forsvunnet helt fra bloggen, men det har blitt en lang pause nå på våren. Som dere sikkert har fått med dere startet jeg å jobbe i februar etter foreldrepermisjon. Jeg jobber som pedagogisk leder i barnehagen. Jeg hadde helt glemt hvor mentalt krevende det er å jobbe i barnehage. Og spesielt tungt er det nå i korona pandemien. Det er mange hensyn å ta.

Man blir sliten. Jeg er sliten nå. Dere opplever helt sikkert også å bli spurt om hvordan det går og man svarer bare «det går bra», som om det er det svaret som forventes eller man ikke vil bry noen. Hvorfor er det slik?

Med 2 små barn og 1,5t pendling hver dag, blir man sliten. Man skal ta vare på og følge opp barna, mannen, vedlikeholde hus, husarbeid, og ikke minst seg selv med sunn livsstil og fysisk aktivitet (som ikke eksisterer pr. dags dato) nettopp fordi man ikke orker... hehe. Dette er ikke ment som et klage innlegg, men en reality check. Småbarnslivet er ikke en dans på roser og akkurat nå syns jeg ting er litt kjipt på mange fronter mye nettopp fordi jeg er sliten. 

Jeg ser for meg å redusere arbeidsmengden til 80% til høsten. Jeg blir nødt til å prioritere meg selv og få en dag til husarbeid og avslappning. Det er utrolig kjedelig å bruke helgene på det når en endelig har tid sammen med barna. Jeg føler knapt jeg ser de i ukedagene. Det er ikke kult. Føler meg som en mamma som prioritere jobb før barna. Jeg vet jo at det er ikke tilfelle men det føles sånn. Man går rett og slett på akkord med seg selv. Så nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg ikke har prioritert bloggen selv om jeg virkelig vil skrive mye mer enn hva jeg har fått til til nå.