mandag 29. juni 2020

Jeg er en flaskemamma

Mamming før amming! 

Da jeg gikk gravid første gang hadde jeg ingen andre planer enn å amme. Jeg visst jo at enkelte babyen fikk erstatning, men hvor utbredt det var visste jeg ikke og hvor trøblete det var å få til amming. Vi strevde fra første stund. Og det var vondt for alle. På barsel ble Eva omtrent presset til brystet med tvang av barnepleierene og ble sår rundt hele ansiktet. Jeg følte meg fullstendig mislykket fra første stund, det kunne da ikke være så vanskelig å få ammet den lille babyen. Men vi prøvde og prøvde. Hver gang jeg la henne til brystet begynt bare å vræle. Så begynte jeg å pumpe meg. Pumping og flaskemating gikk omhverandre dagen lang. Det var omtrent det eneste jeg gjorde, så fort jeg hadde matet henne måtte jeg å pumpe til neste måltid. Det ble et jag og kamp med tiden, hele tiden...  Kosen forsvant og jeg klarte ikke å nyte den lille jenta mi. Etter 6uker med styr sa jeg stopp, nå er det nok og vi begynte for fullt med erstatning. Det var en drøm. Jeg kunne kose meg med Eva og jeg kom meg fort ut av en begynnende depresjon som kunne har blitt betraktelig ille hvis jeg hadde forsøkt å fortsette med ammajaget. Jeg begynte på antidepressiva igjen og familielivet, barseltiden og alt ble mye bedre.

Spennende å utforske flasker. 


Denne gang er jeg forberet. Nettopp pga. at jeg har slitt med angst og depresjon ee jeg ekstra utsatt for fødselsdepresjon ifølge min jordmor så denne gangen støttet hun meg fullt ut med å droppe amming og heller begynne på medisiner igjen. Det er godt å føle seg forstått endelig. Og som andregangsmor er man litt utrustet og vet hva man går til. Jeg ser frem til å nyte tiden med min lille snupp og Eva. Det er en fantastisk tid i vente.





Idag har jeg gått igjennom alle flaskene etter Eva. En ting jeg har lært er at babyer har flaskepreferanser. De liker noen fremfor andre. Det var et styr til tider å finne flasker som Eva ville godta. Jeg har derfor ikke kjøpt noen nye til babyen denne gang, vi har endel ulike typer som babyen kan prøver og finne ut av. Men jeg har valgt å kjøpe nye tuter bare, til de flaskene Eva likte ihvertfall så får vi se hvilkne lillesøster foretrekker. Tenk at babyer allerede har preferanser fra starten av, det er jo helt utrolig. 

Amming er flott, men ikke til en hver pris. Og man er ikke en dårligere mamma fordi man velger det bort. Mange syns det er egoistisk å velge bort amming. Det var ikke lett første gang. Men denne gang vet jeg at jeg er like god som enhver mamma som ammer sitt barn, vi vil alle det beste for barna våre. Og hos oss et det nettopp å ikke amme. Jeg er glad min mann er helt på lag og ser frem til å flaskemate han og. Han det det er godt med kosen og den tilknytningen han og kan få av flaskemating. 

Vi gleder oss veldig nå! 

- Connie - 



onsdag 24. juni 2020

Uke 39


39 (38+0)

17 dager til termin. Nå nærmer det seg veldig! Jeg kjenner jeg er veldig klar nå.
Den siste uka har vært så fin her på sørlandet men det blir litt varmt for meg. Det er så kjedelig for jeg vil jo helst være ute. Men vi har ligget på 25-30 grader den siste tiden. Det er forøvrig også veldig varmt når vi skal sove, så det er air condition på full guffe hele kvelden og vifte på om natten her.


Jeg har sluppet unna med vann i kroppen denne gang. Det var forferdelig. Jeg merker og mindre til kynnere enn med Eva. Med Eva presset jeg kroppen for mye, jeg sto i arbeid for lenge for ble til slutt tvangssykemeldt av legen pga. kynnere. Denne gangen har jeg vært sykemeldt betraktelig tidligere og kroppen har fått litt mer ro. Selv om jeg gjerne skulle ha jobbet frem til nå innser jeg at barnehagen er ikke beste plassen å være gravid, det er vanskelig å tilrettelegge da jobben er veldig fysisk og hands on med barn. 



Babyen har forhåpentligvis lagt seg med hode ned nå, kjennes sånn ut ihvertfall. Magen er sunket og jeg kjenner mye liv. 
Appetitten har økt den siste uken, men prøver å ikke spise mer enn nødvendig. 
Jeg er ikke så trøtt lengre, men alt er tungt og jeg beveger meg i sneglefart. 

Det nærmer seg fødsel og det er ikke noe jeg gruer meg til, heller motsatt. Man vet det gjør sinnsykt vondt en stund så er det over og man glemmer utrolig fort smerten i grunn. Heldigvis. Litt spent på barseloppholdet denne gang, også på rutiner med tanke på covid-19. På innskriving fikk jeg beskjed om at det ville bli kortere opphold på ca 2 dager eller før hvis alt sto bra til. Med Eva var jeg på barsel i 5 dager, siden vi hadde ammetrøbbel og jeg oppdaget at ho hadde en ulyd i pusten etter 2 dager, det viste seg at ho hadde noe som het laryngomalasi som kort og enkelt vil si umodent strupehode. Det ville ho vokse av seg og det gjorde ho og. 

Det blir spennende å se om det skjer noe snart! 

- Connie - 






torsdag 18. juni 2020

Vannkefir


Har du prøvd vannkefir? 

Jeg begynte å lage vannkefir siden min søster gjorde det. Det er altså en probiotisk drikke du lage selv ved hjelp av bakterier. 

Vannkefirkorn er levende bakterier som brukes til å lage vannkefir. Drikken kan minne om alt fra brus, cider og vin alt ettersom hvordan den blir. Den er forfriskende, sunn og god med bobler. 
Har lest om flere som har laget vannkefir til barn og unge som alternativ til brus. 

Hva er så spesielt med vannkefir? 

Vannkefir er en probiotisk drikke som er bra for tarmfloraen. Har du trøbbel med magen er det verdt å prøve. Vannkefirkornene omdanner sukkeret til melksyrer og de probiotisk bakteriene som er så bra for magen. I tillegg er den super god og forfriskende og derfor et godt alternativ hvis du vil kutte ned på burs. Men husk å vend kroppen din til drikken hvis du ikke er vant til det. 


Slik ser vannkefirkornene ut, som små hvit/gjennomsiktige geleklumper. Trives de formerer de seg ved enten å danne flere små eller at de blir større. 




Hva må til for å lage vannkefir? 

Men grunnoppskriften ser ca slik ut:
 
1 liter vann

   2 ss vannkefirkorn

skiver sitron økologisk 

1 håndfull rosiner økologisk sulfatfrie

4 ss rårørsukker økologisk, prøve gjerne ulike typer sukker også lønnesirup, men ikke honning, det er bakteriedrepende og tar livet av vannkefirkornene.

Sett alt i en beholder, gjerne glass med lokk eller håndkle over. Men du må vite at kefirkornene liker ikke metall, så unngå kontakt med det. La blanding stå på kjøkkenbenken i 24-48timer. Da har vannkefirkornene omdannet sukkeret til bakterier og du har lagd deg deilig vannkefir. Fjern rosiner, sitron og evt. annet, dette kastes men ikke vannkefirkornene de kan du bruke igjen i ny batch eller sette i sukkervann i kjøleskapet til neste gang du vil lage. 



Ønsker du smak og kullsyre i vannkefiren anbefaler jeg å etterfermenter med litt frukt/bær i 12-24timer. Det tar du oppi krukken med vannkefir etter at du har fjernet rosiner/sitron og vannkefirkornene. 
Da det har stått en stund kan du helle av bærene og sette drikken over i glassflasker. Du kan ha fått litt kullsyre i men selv opplever jeg mer kullsyre etter et døgn i kjøleskapet. Hvis du har det stående i kjøleskap over tid, så lett på trykket ved å åpne korken av og til. 


Digger den med isbiter! 

Enjoy din vannkefir! 

- Connie - 





onsdag 17. juni 2020

Uke 38

37+0

Nå er svangerskapet fullgått som de sier. Men fødselen kan fortsatt drøye 3 uker. Men babyen er ferdig utviklet nå og skal kun øke i vekt. Blir babyen født nå regnes det ikke som prematurt, så det er jo litt godt å ha kommet over den målstreken. Kjenner jeg er litt utålmodig nå, haha. Spesielt når det er så varmt.


Siste jeg var på kontroll lå ho i tverrleie, men har snudd seg siden, men vet ikke om ho ligger med hode eller rumpa ned. Ho er veldig aktiv spesielt på kvelden, akkurat som søstra. 

Hva tuster jeg med om dagene mens jeg venter? 


Har styrt litt med plantene mine, det har vært mye prøving og feiling. Men nå om dagene kan jeg nyte selvdyrka spinat og reddiker. Det er gøy. 


Grønt smaker mye bedre når man vet at man har dyrket det selv. Og man får jo en selvtillitsboosts på hagefronten. Har ikke så mye til hage da men, har en pallekarm jeg har plantet i, noen plantekasser, også har jeg rundt hagen en bærbusk (hekk) det vokser aronia bær på, de er ikke så gode å spise rå men elsker å lage vannkefir eller koke saft på de, og nå ser jeg det så smått begynner å komme bær. Jippi. 

Jeg har plantet/fått planter:

Agurk
Squash
Reddiker
Chili
Salat
Gulrot
Brokkoli
Spinat

Må se om jeg får tak i noen jordbærplanter og, så får det holde for i år. 


Så får jeg se hvor mye jeg får til av årets, og lærer sikkert noe underveis. 

- Connie - 




torsdag 11. juni 2020

Uke 37

Uke 37 (36+1)

Idag er det bare 30dager til termin, det er jo helt vilt. Dette svangerskapet har føltes uendelig langt og mye av grunnen er jo når Norge stengte ned pga Covid-19. Jeg ble sykmeldt midten av mars og har gått hjemme siden. Jeg har vært alene mye og da blir dagene lange. Det har også vært tungt må jeg innrømme å ha Eva hjemme da barnehagen stengte, spesielt når man er alene, ikke kan besøke eller få avlastning. En 2åring har stor utforskertrang og lekelyst, da er det ikke lett å være en god støttespiller med stor mage, kvalme og bekkensmerter. Men vi gjorde så godt vi kunne. Men til tross for at jeg var litt usikker på om jeg ville ha henne tilbake i barnehagen når de åpnet barnehagen igjen, har det vært en sann lykke. Ho har hatt så fine dager i barnehagen. Og dagene har vært korte slik at vi også får god kvalitetstid hjemme. Så nå kjenner jeg ikke på dårlig samvittighet for å sende ho i barnehagen til tross for at jeg er hjemme. Det er bedre for ho og bedre for meg. Win Win.

Idag er det 1mnd til termin, jeg var på Sørland sykehus for å få en vekstkontroll av babyen. Det fikk jeg med Eva da jeg ble så stor. Jeg har vært supernøye med kostholdet og holdt vekta nede denne gangen, så jeg hadde håp om å få høre at babyen var litt mindre denne gang. Jeg kom inn til ei koselig jordmor og vi snakket litt om hvordan ting går. Så la jeg meg på benken for ultralyd.


Det første vi så var jo så klart at babyen lå på tvers, altså tverrleie. Det gjorde det noe vanskelig for jordmor å få gode mål, men etter mye om og men, estimerte hun babyen til å bli like stor som Eva til termin om ikke større. Søren, jeg som har vært så flink med kosten og likevel blir ho stor. Jaja sånn er det, noen får bare store barn, selv sa hun at ho sin første veie 4,8kg. Wow! 

Jordmor sa også at ho så at babyer på barsel stort sett veier over 4kg, det er den nye normalen. Eva ble estimert til å veie +24% over gjennomsnittet, babyen lå nå på ca +12%. Med tanke på leie trodde jordmor at babyen ville legge seg i seteleie utifra hvordan ho lå nå og at de ikke ville sette opp noe ekstra kontroll fordi det beste er om jeg kom i spontan fødsel. Men jeg håper jo virkelig at ho legger seg med hode ned, må innrømme at jeg ser litt mørkt på å føde et stort barn i seteleie. Men de har visst veldig god kompetanse på setefødseler i Norge og det er det beste for barnet. 


Nå gjelder det bare å smøre seg med tålmodighet og holde ut de siste ukene. Jeg gleder meg veldig til å se ho. Sist jeg gikk i fødsel var jeg overlykkelig når riene begynte, for da visste jeg at det ikke var lenge til jeg fikk se Eva. Jeg er like spent denne gang. Og det er en lykke å vite at dette blir mitt siste svangerskap, da sier vi oss fornøyd med våre to jenter. 

Har vi alt klart? 
Nesten. 
Navnet har vi klart. 
Fødselsbagen er pakket. 
Evas overnattingsbag er pakket. 
Vi har alliert oss med familie og naboer med tanke på barnevakt. Babytøy er vasket og brettet. Vi mangler bare Babybrezza, det er en maskin som blander morsmelkerstatning, så må vi ha flaske sterlisator og madrass til sprinkelsenga. Så er vi klare. 

Er vi mentalt klare? 
Ja det vil jeg si vi er. Nå venter vi bare på babyboom! 



Å være mamma er fantastisk! 

- Connie - 



onsdag 3. juni 2020

Uke 36

Uke 36 (35+0)

Ukene går mot termin nå, dag for dag. Babyen er ca 45cm lang og veier ca. 2,6kg i følge appen min. Nå lagrer babyen underhudsfett og forbereder seg på livet utenfor livmoren. Vi begynner å bli veldig klar for at ho skal komme nå.


Søvn er så å si ikke eksisterende. Jeg sover kanskje 2-3timer i løpet av natta. I natt ble det kun en time. Det er hardt. Man får litt zombiefølelse. Magen begynner å bli stor og det kjennes på ryggen. Ho er ekstremt aktiv og jeg tviler på at ho har lagt seg med hode ned enda. 


Mat for mor og barn. Havregrøt har blitt en rutine. Jeg bruker ca 3dl vann, ca 50-60g havremel/havregryn, samt gresskarkjerner, linfrø, solsikkefrø, sesamfrø og chia. Jeg setter alt bløt over natten og gir det et oppkok på morgenen. Topper med det jeg har av frukt/bær eller sukkefri syltetøy. 
Testet den ny Smudi fra Lerum på igår, den var veldig god. 


Prøver å få meg litt mer søvn når Eva er i barnehagen, men desverre idag uten hell. Så glad for at ho kan være i barnehagen å leke nå, for mamma er ikke mye tess uten søvn. Godt det ikke er lenge igjen nå. 

Neste uke skal jeg til vekstkontroll på sykehuset, da bruker de ultralyd for å måle og estimere hvor stor ho er. Det samme ble gjort med Eva, ho ble estimert til 4000g men ble født 4460g. Så litt bom var det. Men det er jo kun en indikasjon. Men jeg håper jo ho legger seg greit til rette med hode ned, tror ikke jeg vil føde normalt hvis ho er i seteleie er estimerte til å bli stor ho og. Men skal ikke ta sorgene på forskudd. Det viktigste er at jeg får ei frisk og fin jente. 

- Connie - 





tirsdag 2. juni 2020

Om angsten i barndommen

Sosial angst og agorafobi 

Tenkte jeg ville skrive litt mer om angst. Dette er de verste innleggene å skrive og jeg kvier meg hver gang. Det er vondt, men det er blitt så viktig for meg belyse temaet som fortsatt til dels er veldig tabubelagt, dessverre. Jeg er vokst opp med angst og det har gjort mye av min barndom vond og vanskelig. Så før jeg skriver mer vil jeg bare si at jeg skriver ikke dette for å såre mine nærmeste og da tenker jeg spesielt på mine foreldre, for de ar gitt meg en flott oppvekst og hjulpet meg så godt de bare kunne. Jeg klandrer ikke de på noe vis for mye av dette har de ikke heller vært klar over eller visst hvordan de kunne ha hjulpet meg. Angst er en usynlig tilstand og vanskelig å oppdage og mye av den har jeg ikke forstått før i voksen alder. Derfor vil jeg dele hvordan jeg opplevde det som barn, slik at andre mennesker kanskje kan kjenne igjen tegn hos seg selv eller sine barn. Det er ikke sikkert man er klar over at det er angst man har, det er bare noe som kjennes feil.
Etter mange år i terapi fikk jeg endelig diagnosene sosial angstlidelse og agorafobi i 2015. Mange av brikkene falt på plass, kanskje mest i forbindelse med agorafobi som er en litt mer ukjent fobi, ihvertfall var den det for meg. Jeg har visst at jeg har slitt med sosial angst før jeg fikk diagnosen men det var likevel mye med angsten som ikke stemte helt. Det var noe mer som var galt med meg...

Hva er agorafobi? litt kort, kan man si at det er angst for bestemte situasjoner, angst for katastrofer og angst for angsten. For mange kan det innebære en frykt for å forlate hjemmet. 

Jeg er vokst opp i en søskenflokk på seks, jeg ante ikke noe om angst som barn. Ingen snakket om det. Så jeg visste ikke hvorfor jeg var som jeg var eller hvorfor jeg var så redd, jeg tenkte bare jeg var anerledes. Jeg hadde en barndomsvenninne som jeg alltid lekte med, hver dag. Hun var så livlig, gøy og elsket å være med henne. På sommeren pleide jeg å være med henne og mor hennes til badestranden, det var noe av det gøyeste jeg visste og noen av de beste minnene mine. Men da strandturen var over, vi pakket tingene og satt oss i bilen for å kjøre hjem kom angsten stigende, jeg måtte takke for turen. Selvfølgelig skulle man takke, det er ren høflighet. Jeg fikk klump i magen, klump i halsen, jeg klart ikke annet enn å kikke ut av bilvinduet resten av turen og gruble over hvordan jeg skulle få takket. Når skulle jeg si det, hvordan, kom jeg til å klare å si det, hva om jeg glemte det, ville det være godt nok? 
Bilturen føltes uendelig lang. Vi kom hjem jeg fikk presset ut et takk, løp ut av bilen og rett hjem. 

Dette er ett av mine første minne om angsten, og det ble ikke den siste, det ble heldigvis flere strandturer men det var likevel vanskelig å si takk etterpå. Høres det rart ut? Det syns jeg og. Det burde jo ikke være noe sak å takke for seg, men av en eller annen grunn var det for meg. 

Jeg hadde angst før jeg begynte på skolen. Skolen ble vanskelig for meg, både med angst og etterhvert lærevansker. Da jeg begynte å 1.klasse var så og si alle klassekameratene mine allerede gode venner, jeg fikk aldri innpass, jeg hadde ikke en sjanse. Jeg gjorde mye for å prøve å imponere og få venner men til ingen nytte, det gikk dessverre ikke lang tid før jeg gav opp. Jeg ble innesluttet og holdt meg for meg selv. Det var ensomt. Håndball var den store tingen og alle jentene spilte det unntatt meg. Læreren prøvde å lokke meg med ved å si at de andre jentene ønsket meg med, men det trodde jeg ikke på, de visste knapt at jeg eksisterte og jeg ville ihvertfall ikke prøve å få innpass ved å spille noe jeg ikke kunne, tenk hvis jeg gjorde noe feil! Frykten for innpass gjennom aktivitet vokste og lærerene så på meg som et barn som ikke ville være med. Klart jeg ville være med, men ingen spurte meg direkte og ingen spurte om hva jeg ville gjøre. Det gav meg en følelse av at det jeg var og likte ikke var godt nok, jeg måtte tilpasse meg alle andre. Det ble for mye og for vanskelig for meg. 

Jeg kunne ikke lese. Vi fant tidlig ut av at jeg hadde lese og skrive vansker. Og det ble forsåvidt satt igang mange ulike hjelpetiltak tidlig, fleste uten hell. Leseleksa var et mareritt både for meg og mine foreldre. Til tross for at jeg kunne lese ord for ord, sakte, hadde det null forståelse eller sammenheng for meg, jeg ante ikke hva jeg leste. Vi hadde alltid leselekse som vi skulle lese høyt for klassen, jeg gruet meg så. Ingen likte meg og i tillegg skulle jeg liksom lese foran alle, jeg kunne jo ikke. Men til tider ble man valgt til å lese høyt og man stotret seg gjennom ord for ord, ble korrigert igjen og igjen og igjen. Det var uholdbart. I tillegg fikk jeg spesial leselekse som læreren ga meg, den var forstørret slik at jeg fikk støtte tekst, alle visst om det for læreren var ikke så veldig diskré og jeg måtte opp til kateteret og hente arkene foran alle sammen. Jeg måtte gang på gang si foran alle at jeg ikke hadde gjort leksen min fordi jeg ikke forstå den. Det var så forferdelig og jeg følte meg mindre og mindre for hver dag. Angsten for klasserommet ble større og større og jeg følte meg bare mer og mer distansert fra klassekameratene. 

Til tross for de vanskelige årene på barneskolen gledet jeg meg faktisk til å begynne på ungdomsskolen, jeg var jo blitt så stor. Jeg var stolt. Men dessverre skulle det hele bli en stor skuffelse. Vi ble en enda større klasse med flere elever, elever jeg ikke kjente. Men som mine klassekamerater kjente gjennom håndball, de ble godt tatt imot i klassen og jentegjengen ble enda større. Jeg følte meg enda mindre og det å skulle prestere foran klassen ble enda vanskeligere. Gym ble helt uaktuelt jeg klarte ikke mer. Istede for å prøve iherdig og bare dumme seg ut, skulket jeg heller. Det gjorde mindre vondt. 

Konfirmasjon sto for tur, jeg konfirmerte meg i pinsemenigheten. Det var kun jeg og to andre jenter fra bygda son også gjorde det, vi hadde konfirmasjonundervisning i Vennesla. Foreldrene våre byttet på hvem som skulle kjøre. Undervisningen var i og for seg grei nok, men da det sto obligatorisk tur på menyen ble jeg stresset. Jeg likte ikke å dra på tur. Da følte jeg at jeg mistet kontrollen. Jeg følte meg også veldig alene, de to andre jentene hadde virkelig funnet tonen sammen og jeg falt utenfor for alltid. Jeg var alene, usikker og redd. Jeg visste knapt hvor vi skulle, hva vi skulle, hvor og hvem vi skulle sove sammen med osv. Mange momenter som skapte stor uro i meg. Vi tre jentene fikk rom sammen, men det viste seg at ho ene hadde smuglet med seg alkohol, det ville ikke jeg være med på, det var skummelt og jeg visste det ville gi konsekvenser. Jeg trakk meg mer og mer vekk fra jentene. Nå var jeg helt alene. Opplegget på leiren av minimalt og vi kunne stort sett gjøre som vi ville. De fleste hang sammenn, lekte og hadde det moro. Jeg var alene. Plutselig opplever jeg mitt første panikkanfall. Jeg låser meg inne på bade og ante ikke hva som var i ferd med å skje bare at noe var galt, jeg fikk ikke puste, jeg fikk ikke gråte, jeg skjelver og hulker, og hyperventilerer, det kjentes ut som jeg skulle dø. Det går kanskje 5-10 minutter og det hele er over. Etter det har jeg aldri dratt på fellestur igjen i frykt for at det skal skje igjen. 

 
Naturen som terapi! 

Dette er bare noe av det jeg har opplevd og i ungdomsårene eskalerte alt. Jeg fikk stempel som problembarn og en så skapte negativitet i klassemiljøet. Det endte med at jeg nektet å gå på skolen til slutt. 

Angst kan som sagt virke veldig usynlig og kan være vanskelig å forstå og finne ut av. Mine opplevelser, er ikke de mest dramatiske og det er rart at de skulle virke som så skremmende, for mye av det som har vært så vanskelig har jo egentlig vært helt vanlige alminnelig ting som folk gjør helt automatisk uten å tenke over dem. Ting som å ta buss, gå på cafe, snakke i telefonen, drar på tur osv. Men for noen skaper det ekstrem usikkerhet og angst. Jeg vet ikke om min angst kunne ha bli oppdaget tidligere, jeg
velger å ikke tenke på det, for det som har skjedd har skjedd. Men ønsker likvel å sette lys på det, for jeg undrer meg på om det er noe med mine erfaringer som gjør at man kan oppdage angst hos barn. Kan man lærer noe av det? Jeg håper virkelig helsenorge investere mer i barns psykiske helse for jeg unner ikke ett eneste barn å vokse opp med angst. Angst som kan forebygges med riktig hjelp og kunnskap. Derfor må vi ikke være så redde for å snakke om det. Jeg har ofte tenkt at jeg er den eneste i verden som er redd for å dra på klassetur eller ta bussen. Men sannheten er at vi er mange og vi er ikke gale eller rare, selv om vi føler det slik. 

Jeg håper innlegget har gitt en innblikk i hvordan angsten kan utarte seg og hvordan det føles. Jeg må nok en gang si at jeg skrive ikke dette for å føle synd på meg selv eller for å få medlidenhet, men for å belyse følelser og opplevelser rundt temaet. Jeg håper vi en dag har så masse kunnskap rundt ansgt lidelser at vi kan bekjempe den en gang for alle. 

Min drøm er å jobbe i en barnehage og kommune som ser ressursen i og lar meg ta mastergrad i psykososialt arbeid med barn, slik at jeg kan være en enda sterke ressursperson og en trygg voksen som kan hjelpe disse barna. 


- Connie - 





Jeg fikk ikke jobben

Ikke noe jobb på meg 

Det er jo en veldig spennende tid å vente telefon med gode nyheter om fast jobb. Desverre ble det ikke meg denne gang heller. Så jeg er glad nyheter kom kjapt og brutalt, så slipper en å gå å vente i det uendelige. Jeg ble så klart veldig lei meg, da denne jobben hadde betydd mye ikke bare for meg men også familien. Den hadde gitt meg muligheten til å se barna mine mye mer i løpet av dagen. Logistikken hadde hjulpet fanilien og ikke minst hadde vi fått bedre økonomi da jeg kunne ha solgt bilen min.

Etter 4år er det kjedelig å ikke få noe fast og man kan ikke la være å undre seg over om man gjør noe galt, hvorfor får ikke jeg fast!? Det virker som om de rundt meg får fast med en gang og det kjennes litt urettferdig. Men det er hardt konkurranse og den beste kandidaten vinner, sånn er det bare. 

Men jeg vet at det ikke er bra å gå tror at man ikke er god nok for jeg vet jo at det ikke er grunn, det er jo bare hodet mitt som ikke takler nederlag, det er veldig sårt. Jeg håper virkelig jeg får jobb en dag en plass der jeg virkelig er ønsket og jeg kan bidra til å skape verdens beste barnehage.

Bedre lykke neste gang! 

- Connie - 




mandag 1. juni 2020

40 dager igjen!


40 dager til termin! 

Høygravid sier mange når man har 40 dager igjen til termin. Det nærmere seg og jeg føler faktisk tiden går litt fortere nå. Men det er nok også fordi samfunnet åpner litt mer nå, barnehagen er nesten som normalt igjen. Det er en bedre flyt i hverdagen. Det var en spennende tid når covid-19 stengte ned Norge, og jeg var spent på hvordan det ville påvirke svangerskapet, men det har gått relativt greit, måtte bare krangle meg til legebesøk og blodprøver for å sjekke om jeg og babyen hadde uforliklig blod og det hadde vi, da må jeg få en vaksine som hindrer kroppen min i å danne antistoffer. Dette var jeg forberdt på siden det samme skjedde med Eva. Heldigvis fikk jeg endelig kommet inn på sykehuset å tatt vaksine, noe litt sent. Men bedre sent enn aldri forhåpentligvis.


Ellers har svangerskapet gått veldig greit, har hatt perioder med ekstrem kvalme og lite søvn, noe bekkensmerter. Verst var det faktisk når jeg måtte ha Eva hjemme fra bhg da alt ble stengt. Det å skulle ha ett tempo til en toåring er ikke gunstig for bekkenet. 


Idag har Eva hjulpet meg å vaske babytøy og brette det sammen, så det er klart. Tror ho gleder seg veldig. Ho kunne ihvertfall stolt fortelle pappa når han kom hjem fra jobb at vi hadde brettet baby sitt tøy. Må innrømme at jeg er litt usikker på hvor mye man skal kle på en sommerbaby, hva er for mye og hva er for lite? 


Jeg måtte jo også strikke noe til frøkna, har ikke strikket så mye til ho enda, da jeg ikke vil kle ho for varmt i ull midt på sommeren, men er ikke så glad i å strikke i bomull. 
Dette settet er fra Petitknit, hun har mange fine og enkle oppskrifter som jeg liker godt. 

Må vel tenke på å pakke fødebagen og, mange vente gjerne til rett før, men vil ikke ende opp med tidlig fødsel og å ikke være klar, for ikke å snakke om å stresse mannen med alt man må ha med. Men jeg håper virkelig sykehuset åpner for at far kan bli med på barsel innen den tid. Har veldig dårlig erfaring fra sist, da var han virkelig min klippe altså. Ellers begynner jeg å bli klar tror jeg. Gleder meg til ho er her, da er familien komplett. 

- Connie -