Er jeg interessant nok?

Ett ærlig og litt vanskelig innlegg om mangel på nettverk, selvfølelse

Dette innlegget er ikke ment for å synes synd på meg selv, bare så det er sagt. Jeg har aldri vært en veldig sosial person, jeg har et veldig lite nettverk, med egentlig ingen nære gode venner. Jeg har stort sett bare hatt familien. Og på mange måter har det vært mere enn nok for meg. Men jeg har alltid fått høre at jeg kommer til å få dårlig livskvalitet hvis jeg ikke får meg venner. For meg har dette aldri vært noe lett, jeg er ikke en sånn person som bare hopper inn i sosiale kretser og blir en del av gjengen. Så på mange måter jeg er en litt kjedelig person. Tilbake i 2013 var jeg arbeidsledig og ble gjennom nav sendt på kurs for å lære å skrive jobbsøknader, cv og få meg praksisplass. Der satt vi 8 stk på ett typisk møterom med ett stort ovalt bord og kontorstoler og skulle øve oss på å intervju hverandre, få tips og triks fra veiledere. Med ett satt veilederen øynene i meg og sa "Du mangler utstråling Connie, så du kommer aldri til å bli trukket ut til jobbintervju". Jeg mener hva gjør ikke ett sånt utsagn med selvtilliten liksom? Og jeg tenker fortsatt på om hun har rett, for jeg har enda ikke fått noe fast jobb. Er jeg for kjedelig? hvordan får man egentlig utstråling? Hvordan gjøre meg selv interessant? Jeg mener jo denne dama ikke burde få lov til å veilede folk ut i jobb med sånne utsagn. Man vet jo så lite om hvorfor folk er arbeidsledig, det kan være mange grunner til og for mange kan det være veldig vanskelig bare å gjennomføre et sånt type arbeidstreningskurs. Ok. Så mangler jeg utstråling, venner og ett nettverk, men jeg er jo ikke mindre verdt av den grunn. Vi er alle forskjellige og vi trenger forskjelligheter. Jeg mener jo at jeg er like god som en annen til å gjøre en jobb selv om jeg ikke har utstråling. Eller?

Mange er som meg uten ett nettverk og til tider er det ensomt. Men også liker jeg å være for meg selv. Så jeg har nok vært litt for god til å skyve unna mennesker som ønsker å være med meg og ønsker meg godt. Men når man ikke føler seg verdig eller god/interessant nok ønsker jeg ikke å starte noe som ikke vil vare. 

Samtidig som jeg vet hvor viktig det er for utvikling å være sammen med andre mennesker. Som hele min utdanning bygger på at barn lærer i felleskap med andre. Det gjelder jo ikke bare barn, men  mennesker generelt. Vi er jo skapt for å være sammen. For meg har dette blitt vanskelig for jeg har aldri vært sammen med andre mennesker (bortsett fra familien da), selv ikke som barn. Jeg har ikke trening i dette. Derfor er dette noe jeg absolutt må jobbe med, for å få det bedre med meg selv, for å være et forbilde for barna mine, og for å bli bedre i jobben min. Jeg jobber tross alt i barnehagen og vet jo hvor viktig det er med relasjonsbygging. Jeg har kunnskapen men for meg er det vanskelig i praksis. Det henger nok igjen fra barndommen, ungdomsårene og nå i voksen livet. Veilederen fra Navs arbeids-kurs visste ikke at jeg har hørt som barn at jeg må jobber mer for å bli like god som de andre barna, at jeg trengte å anstrenge meg, at jeg som ungdom fikk høre av lærer og voksne at jeg bare er negativ og ødelegger for andre, at jeg kanskje burde gå i terapi og begynner på medisin for det. Da trengte jeg ikke å høre i tillegg at jeg mangler utstråling. Jeg sier bare til deg kursveileder, vær forsiktig med hva du sier før du kjenner ett menneske, du vet ikke hvordan det du sier vil påvirke vedkomne. 

Men jeg har klart meg bra, til tross for at jeg ikke har et nettverk. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv mentalt. Jeg har kjempet mot sorg, ensomhet, depresjoner, selvskading, selvmordstanker og daglig angst. Jeg vet hvor sterk jeg er, men jeg vet også hvor vondt det gjør når noen tråkker på at jeg har jobbet for. Ingen kan ta fra meg prosessen og den styrken det har gitt meg. Men det har også gjort til at jeg skjerme om det som er mitt, for jeg vil ikke miste det. Jeg ønsker å hjelpe andre som også er som meg, barn som lider i det stille, som ikke blir sett eller anerkjent. Jeg ønsker ikke min verste fiende å ha det så vondt som jeg har hatt det til tider. Jeg håper at med noen av mine fremtidig innlegg kan være til hjelpe for andre. Det er mange som kjenner seg små i denne verden. Jeg skal øve meg på å bli modigere, ærligere, fortelle og sette lys på hvordan det er å leve ett litt mer ensomt liv med daglig angst og bekymringer. Jeg håper jeg kan inspirere til å se de små gledene og seierene i hverdagen, selv om de kanskje virker ubetydelig for noen, kan det ha mye å si for andre. Jeg håper du vil følge med på denne utforskningsreisen sammen med meg. Kanskje du kan lære meg noe, for jeg kunne virkelig også trenge litt støtte underveis. 

Dette innlegget kan nok for mange virke litt sippet og klagete, men det er ikke intensjonen, men heller å belyse hvordan livet kan være for noen med angst og lav selvfølelse. Hvordan det påvirker hverdagen. 

Ett ærlig og vondt innlegg å publisere på nett, men av og til har man behov for å få sagt sitt. 

- Connie -