Om angsten i barndommen

Sosial angst og agorafobi 

Tenkte jeg ville skrive litt mer om angst. Dette er de verste innleggene å skrive og jeg kvier meg hver gang. Det er vondt, men det er blitt så viktig for meg belyse temaet som fortsatt til dels er veldig tabubelagt, dessverre. Jeg er vokst opp med angst og det har gjort mye av min barndom vond og vanskelig. Så før jeg skriver mer vil jeg bare si at jeg skriver ikke dette for å såre mine nærmeste og da tenker jeg spesielt på mine foreldre, for de ar gitt meg en flott oppvekst og hjulpet meg så godt de bare kunne. Jeg klandrer ikke de på noe vis for mye av dette har de ikke heller vært klar over eller visst hvordan de kunne ha hjulpet meg. Angst er en usynlig tilstand og vanskelig å oppdage og mye av den har jeg ikke forstått før i voksen alder. Derfor vil jeg dele hvordan jeg opplevde det som barn, slik at andre mennesker kanskje kan kjenne igjen tegn hos seg selv eller sine barn. Det er ikke sikkert man er klar over at det er angst man har, det er bare noe som kjennes feil.

Etter mange år i terapi fikk jeg endelig diagnosene sosial angstlidelse og agorafobi i 2015. Mange av brikkene falt på plass, kanskje mest i forbindelse med agorafobi som er en litt mer ukjent fobi, ihvertfall var den det for meg. Jeg har visst at jeg har slitt med sosial angst før jeg fikk diagnosen men det var likevel mye med angsten som ikke stemte helt. Det var noe mer som var galt med meg...

Hva er agorafobi? litt kort, kan man si at det er angst for bestemte situasjoner, angst for katastrofer og angst for angsten. For mange kan det innebære en frykt for å forlate hjemmet. 

Jeg er vokst opp i en søskenflokk på seks, jeg ante ikke noe om angst som barn. Ingen snakket om det. Så jeg visste ikke hvorfor jeg var som jeg var eller hvorfor jeg var så redd, jeg tenkte bare jeg var anerledes. Jeg hadde en barndomsvenninne som jeg alltid lekte med, hver dag. Hun var så livlig, gøy og elsket å være med henne. På sommeren pleide jeg å være med henne og mor hennes til badestranden, det var noe av det gøyeste jeg visste og noen av de beste minnene mine. Men da strandturen var over, vi pakket tingene og satt oss i bilen for å kjøre hjem kom angsten stigende, jeg måtte takke for turen. Selvfølgelig skulle man takke, det er ren høflighet. Jeg fikk klump i magen, klump i halsen, jeg klart ikke annet enn å kikke ut av bilvinduet resten av turen og gruble over hvordan jeg skulle få takket. Når skulle jeg si det, hvordan, kom jeg til å klare å si det, hva om jeg glemte det, ville det være godt nok? 

Bilturen føltes uendelig lang. Vi kom hjem jeg fikk presset ut et takk, løp ut av bilen og rett hjem. 

Dette er ett av mine første minne om angsten, og det ble ikke den siste, det ble heldigvis flere strandturer men det var likevel vanskelig å si takk etterpå. Høres det rart ut? Det syns jeg og. Det burde jo ikke være noe sak å takke for seg, men av en eller annen grunn var det for meg. 

Jeg hadde angst før jeg begynte på skolen. Skolen ble vanskelig for meg, både med angst og etterhvert lærevansker. Da jeg begynte å 1.klasse var så og si alle klassekameratene mine allerede gode venner, jeg fikk aldri innpass, jeg hadde ikke en sjanse. Jeg gjorde mye for å prøve å imponere og få venner men til ingen nytte, det gikk dessverre ikke lang tid før jeg gav opp. Jeg ble innesluttet og holdt meg for meg selv. Det var ensomt. Håndball var den store tingen og alle jentene spilte det unntatt meg. Læreren prøvde å lokke meg med ved å si at de andre jentene ønsket meg med, men det trodde jeg ikke på, de visste knapt at jeg eksisterte og jeg ville ihvertfall ikke prøve å få innpass ved å spille noe jeg ikke kunne, tenk hvis jeg gjorde noe feil! Frykten for innpass gjennom aktivitet vokste og lærerene så på meg som et barn som ikke ville være med. Klart jeg ville være med, men ingen spurte meg direkte og ingen spurte om hva jeg ville gjøre. Det gav meg en følelse av at det jeg var og likte ikke var godt nok, jeg måtte tilpasse meg alle andre. Det ble for mye og for vanskelig for meg. 

Jeg kunne ikke lese. Vi fant tidlig ut av at jeg hadde lese og skrive vansker. Og det ble forsåvidt satt igang mange ulike hjelpetiltak tidlig, fleste uten hell. Leseleksa var et mareritt både for meg og mine foreldre. Til tross for at jeg kunne lese ord for ord, sakte, hadde det null forståelse eller sammenheng for meg, jeg ante ikke hva jeg leste. Vi hadde alltid leselekse som vi skulle lese høyt for klassen, jeg gruet meg så. Ingen likte meg og i tillegg skulle jeg liksom lese foran alle, jeg kunne jo ikke. Men til tider ble man valgt til å lese høyt og man stotret seg gjennom ord for ord, ble korrigert igjen og igjen og igjen. Det var uholdbart. I tillegg fikk jeg spesial leselekse som læreren ga meg, den var forstørret slik at jeg fikk støtte tekst, alle visst om det for læreren var ikke så veldig diskré og jeg måtte opp til kateteret og hente arkene foran alle sammen. Jeg måtte gang på gang si foran alle at jeg ikke hadde gjort leksen min fordi jeg ikke forstå den. Det var så forferdelig og jeg følte meg mindre og mindre for hver dag. Angsten for klasserommet ble større og større og jeg følte meg bare mer og mer distansert fra klassekameratene. 

Til tross for de vanskelige årene på barneskolen gledet jeg meg faktisk til å begynne på ungdomsskolen, jeg var jo blitt så stor. Jeg var stolt. Men dessverre skulle det hele bli en stor skuffelse. Vi ble en enda større klasse med flere elever, elever jeg ikke kjente. Men som mine klassekamerater kjente gjennom håndball, de ble godt tatt imot i klassen og jentegjengen ble enda større. Jeg følte meg enda mindre og det å skulle prestere foran klassen ble enda vanskeligere. Gym ble helt uaktuelt jeg klarte ikke mer. Istede for å prøve iherdig og bare dumme seg ut, skulket jeg heller. Det gjorde mindre vondt. 

Konfirmasjon sto for tur, jeg konfirmerte meg i pinsemenigheten. Det var kun jeg og to andre jenter fra bygda son også gjorde det, vi hadde konfirmasjonundervisning i Vennesla. Foreldrene våre byttet på hvem som skulle kjøre. Undervisningen var i og for seg grei nok, men da det sto obligatorisk tur på menyen ble jeg stresset. Jeg likte ikke å dra på tur. Da følte jeg at jeg mistet kontrollen. Jeg følte meg også veldig alene, de to andre jentene hadde virkelig funnet tonen sammen og jeg falt utenfor for alltid. Jeg var alene, usikker og redd. Jeg visste knapt hvor vi skulle, hva vi skulle, hvor og hvem vi skulle sove sammen med osv. Mange momenter som skapte stor uro i meg. Vi tre jentene fikk rom sammen, men det viste seg at ho ene hadde smuglet med seg alkohol, det ville ikke jeg være med på, det var skummelt og jeg visste det ville gi konsekvenser. Jeg trakk meg mer og mer vekk fra jentene. Nå var jeg helt alene. Opplegget på leiren av minimalt og vi kunne stort sett gjøre som vi ville. De fleste hang sammenn, lekte og hadde det moro. Jeg var alene. Plutselig opplever jeg mitt første panikkanfall. Jeg låser meg inne på bade og ante ikke hva som var i ferd med å skje bare at noe var galt, jeg fikk ikke puste, jeg fikk ikke gråte, jeg skjelver og hulker, og hyperventilerer, det kjentes ut som jeg skulle dø. Det går kanskje 5-10 minutter og det hele er over. Etter det har jeg aldri dratt på fellestur igjen i frykt for at det skal skje igjen. 

 

Naturen som terapi! 

Dette er bare noe av det jeg har opplevd og i ungdomsårene eskalerte alt. Jeg fikk stempel som problembarn og en så skapte negativitet i klassemiljøet. Det endte med at jeg nektet å gå på skolen til slutt. 

Angst kan som sagt virke veldig usynlig og kan være vanskelig å forstå og finne ut av. Mine opplevelser, er ikke de mest dramatiske og det er rart at de skulle virke som så skremmende, for mye av det som har vært så vanskelig har jo egentlig vært helt vanlige alminnelig ting som folk gjør helt automatisk uten å tenke over dem. Ting som å ta buss, gå på cafe, snakke i telefonen, drar på tur osv. Men for noen skaper det ekstrem usikkerhet og angst. Jeg vet ikke om min angst kunne ha bli oppdaget tidligere, jeg

velger å ikke tenke på det, for det som har skjedd har skjedd. Men ønsker likvel å sette lys på det, for jeg undrer meg på om det er noe med mine erfaringer som gjør at man kan oppdage angst hos barn. Kan man lærer noe av det? Jeg håper virkelig helsenorge investere mer i barns psykiske helse for jeg unner ikke ett eneste barn å vokse opp med angst. Angst som kan forebygges med riktig hjelp og kunnskap. Derfor må vi ikke være så redde for å snakke om det. Jeg har ofte tenkt at jeg er den eneste i verden som er redd for å dra på klassetur eller ta bussen. Men sannheten er at vi er mange og vi er ikke gale eller rare, selv om vi føler det slik. 

Jeg håper innlegget har gitt en innblikk i hvordan angsten kan utarte seg og hvordan det føles. Jeg må nok en gang si at jeg skrive ikke dette for å føle synd på meg selv eller for å få medlidenhet, men for å belyse følelser og opplevelser rundt temaet. Jeg håper vi en dag har så masse kunnskap rundt ansgt lidelser at vi kan bekjempe den en gang for alle. 

Min drøm er å jobbe i en barnehage og kommune som ser ressursen i og lar meg ta mastergrad i psykososialt arbeid med barn, slik at jeg kan være en enda sterke ressursperson og en trygg voksen som kan hjelpe disse barna. 

- Connie -