Kristendom og angst

Angst og kristen tro

Da var jeg her igjen. klokken er 5:44 på morgenkvisten og babyen i magen var veldig våken og sparket meg så innmari at jeg fant rett og slett ut at jeg bare måtte stå opp. En gyllen anledning til å skrive litt her på bloggen igjen, mens mann og barn sover søtt. Jeg tenkte bare jeg ville skrive litt kort om hvordan angsten min har påvirket min kristen tro, eller som jeg liker å kalle det troa mi. Det har for meg hvert en følelsesmessig berg og dal bane, hvor jeg ikke har klart å finne min plass. 

For 3 år siden flyttet vi fra Kristiansand til en liten plass som heter Hægeland, det er midt i mellom både min manns og min egen barndomshjem. Så kort vei til familie begge veier. Da vi flyttet hit ble vi hanket inn i frikirka. Dette var skummelt syns jeg fordi jeg har litt turbulent forhold til menigheter, nettopp fordi jeg alltid har fått høre at jeg ikke er god nok. Som barn har sikkert flere enn meg vokst opp med å høre at man må oppføre seg fordi Gud ser alt. Som et barn med angst ble jeg redd for Gud, for jeg visst at jeg gjorde ting som var galt, som barn og folk flest gjør, derfor var ikke jeg verdt nok. Og den følelsen var fulgt meg i voksent liv og gjort kristendom vanskelig for meg. Men når det er sagt har ingenting klart å ta bort min tro, den er sterk i meg. Den er sterk i meg nettopp fordi jeg har måttet kjempe mye med angst og vanskeligheter, for der hvor mennesker ikke har villet hjelpe meg, har Jesus alltid tatt imot meg uansett hva. Hvordan? jeg har siden barn alltid brukt bønn, masse bønn og det virker. Gud hører alltid mine bønner, det tar aldri feil. Jeg får ikke alltid svar når jeg vil, men det gir meg indre ro, styrke, ydmykhet, og på rett tidspunkt når Gud vet hva og når jeg trenger den hjelpen jeg ber om får jeg den. Det høres kanskje veldig rart ut, men slik er det for meg. For mange høres det også kanskje supertkristent ut, men for meg handler ikke tro om at noe eller noen er mer kristne enn andre. Vi mennesker er forskjellige, og vi kommer til Gud på forskjellige måter og får våre unike forhold med Gud. Det blir nesten en litt sånn privatsak på en måte, det er vanskelig å sette ord på det. 

Jeg gikk på en kristen privat videregående skole, og det var uten tvil de tre mest utfordrende årene i mitt liv. Skolen var knyttet opp til menigheten og skulle være en god og trygg plass for ungdom å utvikle og utforske det kristen liv. Slik ble det ikke for meg. Skolen reklamert med daglig andakt på morgenen, dette skjedde aldri. Samtidig ble det fra første stund poengtert viktigheten av å lese bibelen. I møte med mange nye mennesker, et krav til å være aktiv i menigheten utenom skolen, lesevansker og mye pensum ble min angsten veldig sterk, jeg ble urolig, rastløs, klarte ikke ansvar eller forpliktelser, da jeg ba om hjelp fikk jeg først beskjed om å lese mer i bibelen der ville jeg finne hjelp. Senere da jeg nok en gang ba om hjelp fikk jeg beskjed om at jeg ikke var kristen nok, jeg hadde det vanskelig og slet med angst fordi jeg ikke leste nok i bibelen eller var aktiv nok i menigheten. Dette økte min angst betraktelig og jeg følte meg ihvertfall ikke god nok til å leve ett kristent liv. Men samtidig visst jeg innerst inne at dette ikke var riktig, for Gud var jo der for meg. Men jeg slet. 

For øvrig hadde jeg flyttet til en hybel som omtrent ikke var bebolig. Den lå litt utenfor bygda, den var fin sånn ca fra 1960-70 tallet, veldig koselig, men den var gjennomgående kald, gardinene frøs fast på innsiden av vinduene, strømmen gikk daglig, det var ingen telefondekning og septikkanken slo tilbake gjentatte ganger. Det var bare trøbbel så jeg flyttet inn til min mor en resten av 1 året av vidregående. Det var heller ikke det beste for psyken min. Både jeg og min mor sliter med psyken og har desverre ikke hatt det beste forholdet opp igjennom, så det ble ett vondt år for oss begge, vi gjorde ikke hverandre godt, desverre. Da fant jeg ut at det eneste jeg kan gjøre da er å flytte inn til kjæresten som bodde utenfor byen. Dette falt ikke i god jord i menigheten, da samliv utenfor ekteskap anses for å være synd. Jeg ble frarådet på det sterkeste om å ikke gjøre det og hvis jeg gjorde det ville jeg ikke har menigheten i ryggen lengre fikk jeg høre. Men jeg sa at jeg må flytte inn til han for han er det eneste som holde meg sammen og er min klippe eller så knekker jeg sammen, det var det siste jeg kunne gjøre for meg selv for å redde meg selv. Etter dette ville nesten ikke menigheten se på meg lengre, jeg var en tapt sak, uverdig for Gud. det var vondt, og gjorde meg veldig sint, trist og usikker. Ingenting som en ungdom burde føle i forbindelse med kristen tro, mener jeg. Ungdom trenger styrke, støtte og tiltro. Året etterpå ble en medelev gravid utenfor ekteskapet og jeg spurte da hvordan skolen og menigheten stilte seg til det, de forsvart seg med at det var jo et mirakel, og guds barn, til tross for omstendighetene. Da ble jeg sikker i min sak, det var ikke noe galt med min tro, men at min tro og handlinger passet ikke inn i denne menigheten. Menneskers regler og tolkninger fra bibelen om hva som var godt nok og ikke. Jeg var ikke god nok for dem. Men jeg vet at jeg er god nok for Gud. Og det skal sies jeg lykkelig gift med min kjæreste som jeg har vært sammen med i 12år, til tross for at vi startet et liv sammen utenfor ekteskap. Han er min klippe, og støtter meg uansett hva og har vært der for meg når mange andre bare har skygget unna. 

Jeg trakk meg unna menigheten og alt med kristendom etter videregående, jeg holdt troen min for meg selv. Men hadde likevel ett ønske om å bli med i ett kristent felleskap, men det var vanskelig for meg. Hva om jeg bare kom til en ny menighet/kirke med fordommer? hva om jeg ikke passet inn? ville det ta knekken på troen min? Angsten vokste og bena ble blytunge når de skulle trå over dørstokken til et møtelokale, klump i magen, bly i bena, og med svette og tårer i øyekroken deltok jeg på et par møte, ute av stand til å følge med på andakten da det eneste som surret i hodet mitt var: er jeg god nok til å være her? hva må jeg bevise ovenfor disse menneskene?

Men da vi flyttet til Hægeland og ble invitert inn i frikirka tenkte både jeg og min mann at vi burde gå, vi skulle jo bo i denne lille bygda og trengte å bli kjent med folk. Det å trå inn i frikirka kjentes varmt og trygt, en trygghet jeg sjeldent kjenner på utenfor mitt eget hjem. Alle var vennlige, folk kom bort til oss, ønsket oss velkommen til bygda, barna løp med glede og fryd rundt om i hele bygget, alle var imøtekommende, alle var like gode. Dette ble nesten som et sjokk for meg. Menneskene var seg selv, ingen prøvde hardt å være noe annet. Det er så vanskelig å sette ord på det for det er en sånn opplevelse som gjør at man blir helt ordløs. Men jeg visste med engang at her kan jeg faktisk passe inn, her er jeg velkommen. Takk Gud!

Gud hadde nok engang svart min bønn om å gi meg en plass hvor jeg kan få oppleve kristen felleskap i trygge rammer, jeg måtte bare vente, være tålmodig og ikke minst flytte til Hægeland, hvem ville trodd det skulle gå sånn. Som de sier GOD WORKS IN MYSTERIES WAYS. 

Hver sommer dra frikirken på fellestur en helg. Disse turene er fantastiske for felleskapet, alle er vi sammen, det er ikke noe mine og dine barn, alle passer på hverandres barn. Det er møter, for familier, opplegg for barna, møter voksne, felles måltider, masse aktiviteter, det er ingen møteplikt, og ingen som peker fingre om du ikke deltar, for her er alle velkommne og gode nok uansett. Det er så bra og føles så trygt at selv min sosial angst forsvinner, det er en god følelse. Vi har vært med i 2 år nå, siden Eva ble født, og ho elsker disse turene. Det er en plass der ho kan være seg selv og det kjennes godt.  

Det er svært viktig for meg at en menighet skal være en plass for barna også. I bibelen kan vi lese om barn som blir brakt frem til Jesus med jaget bort. For på den tiden ble ikke barn ansett for viktige. Men Jesus viser at barna er så viktige at hvis ikke de voksne tar imot Guds rike som barn, kommer de ikke inn i det. 

Dette sier veldig mye om hvor viktige barna våre er, og det sier mye om hvor mye vi som voksne har mistet på vår vei inn i det voksne liv. Vi vet liksom best og barna skal bare innrette seg etter våre normer og regler. Det er trist. Et barn er genuint lykkelig, ubetinget, ydmyk, fylt med livsglede, er villig til det meste, elsker å hjelpe, er god mot andre og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg kan desverre ikke si det samme som voksne. Mange voksne er slik, men barna er i det store flertallet her. Som voksne har vi blitt fylt med fordommer, meninger, hat, vi lyver, blitt mer egosentriske, fått ulike holdninger til ting og mye mer. Dette har ikke et barn, det får de, og det får de av oss voksne. Derfor er det så utrolig viktig å være som et barn, se livet gjennom et barns øyne, har et positivt barnesyn. Jeg tror vi vil få det mye bedre med oss selv da. Men selvfølgelig vi skal være voksne og, men det er viktig å se viktigheten av barndom, den lekelysten, nysgjerrigheten, godhet og kjærligheten. Den ser i i Eva hver eneste dag, og de dagene jeg har det tungt må jeg virkelig ta ett tak i meg selv og si; men se på Eva da, ingen bekymring, bare glede og kjærlighet, det går bra så slutt å være så sur og amper, ta livet med ro og finn de små gleder akkurat som ho. Så om det er en kaffekopp, en lekestund, en lesestund, en tur eller annet, det hjelper hver gang. Det er bedre for meg og bedre for ho. Win win. 

Jeg vet ikke om dette innlegget gav noe mening, kanskje bare en utblåsning fra min side, men uansett hvor vanskelig ting kan være tror jeg det finnes en plass for oss alle, hvor vi kan føle oss trygge sammen med andre. Selv om man sliter med angst. Sliter du med å finne din plass, kan du prøve å be over det selv. Men ikke forvent ett svar øyeblikkelig, det kan ta år. Men stol på at du har gitt det til Gud og at han vil ta vare på deg og gi deg det du trenger når du trenger det, og være åpen for det!

Ha en strålende søndag

- Connie -